Gratiskonsert på Sanden i full sol!

I strålende sol, med åpne sko, solbriller og lipgloss ble jeg sluppet av utenfor Sanden litt før ett på lørdag.

Det skulle være gratiskonsert på terrassen, og vi skjønte at jeg burde gå inn og holde av bord.

UnniPunni skulle hjemom og bytte ut bilen med sykkel og mann.

Da jeg ankom terrassen var det allerede fullt ved alle bordene i sola. Overalt satt det vårrosa, glade mennesker og myste mot sola gjennom speilglassbriller. De hadde noe duggfriskt i glassene og smilte om kapp. Jeg sto en stund, men satte meg til slutt ved et bord i skyggen.

Heldigvis er jeg ikke så beskjeden, så jeg spurte servitøren om hun kunne tipse meg når noen så ut til å ville hjem. Og skuruhasettpåmakan! Borte ved rekkverket, badet i full aprilsol, satt det fire damer og klaget på varmen.. Jeg sendte servitøren over med beskjed om at jeg gjerne byttet bord med dem, og så så søt ut jeg bare klarte. Så vinket jeg til dem, sånn som jeg har sett på film.

Det virket, så da UnniPunni og Kjetil kom syklende over brua hadde jeg kongeplass til seks personer. I full sol. En sånn plass krever sin bestilling, så vi dro likegodt til med ei vinbøtte til damene og en halvliter til mannen. Og så hørte vi musikk mens vi drakk oss sultne.

Jeg bestilte meg en pizza, som kan ha vært den beste pizzaen jeg har fått på årevis, av en mann som var godt trent i overstadig hyggelige damer ute på den første utepilsen. 

Han var til og med såpass dreven at han forsto at jeg ville ha dessert til kaffen, enda jeg påsto hardnakket at det var helt unødvendig. 

Bordet vårt ble fylt med hyggelige mennesker i alle bauger og kanter, vi fikk hentet flere stoler, og musikerne gjorde jobben sin. De spilte som en tribute til Johhny Cash, og publikum applauderte villig vekk. Kjæresten min kom fra Stavangertur og ble med en stund i laget før han tok meg under armen og dro hjem. Det er lett å lovprise landet vi bor i, når det fortsatt er full sol og vi er på vei hjem fra festlig lag. 

Disse med sykler hadde nok en lengre fest enn meg, for da de skulle sykle hjem fikk de det rett og slett ikke til. Syklene stanget i rekkverket såpass mange ganger at de til slutt ga opp og trillet hjem de få metrene.

Men, jeg har ofte tenkt denne frasen etter endt opplevelse:

Og alle var enige om at det var en fin tur...