Protein og PFFFFFFiiiiber før FIT CAMP

I kveld har jeg vært på et informasjonsmøte.

Som egentlig viste seg å være et møte med smaksprøver på shaker som skal være fullverdige måltider.

Og en introduksjon til hvordan vi burde spise og drikke for å få maksimalt ut av livene våre.

Ja, jøss. Jeg har ikke tenkt til å gå inn på alle grunnene til at jeg ikke allerede er en del av noe slikt, så jeg skal heller nøye meg med å si at det i hvert fall var en veldig hyggelig dame, og at alt hun sa hørtes ok ut.

Hvordan jeg havnet i den situasjonen?

Jo, du skjønner. UnniPunni ringte meg en dag, superentusiastisk, og ville ha meg med på fit camp. 

"Det er fire uker med gratis trening, og vi blir veid og scannet både før og etter campen!  Blime'a..."

Jeg prøvde virkelig å nekte, jeg gjorde det. Men..

Om du ikke allerede kjenner UnniPunni forklarer jeg gjerne.

Hun er en person du bare ikke  har lyst til å takke nei til, for det meste hun foreslår pleier å være gøy.

Så, selv om jeg er fornøyd med å trene på Salto, og selv om jeg ikke tenkte på noen drastisk livsendring, valgte jeg å gi det en sjanse.

Det er bare det, at før selve treningen måtte vi gjennom infomøte og oppstartsmøte, med veiing, scanning, fotografering og prøvesmaking. Den første delen av unnagjort i forrige uke, og vi fikk begge nedslående resultater. Eller. Jeg var egentlig ganske fornøyd med mine, med tanke på at jeg trodde det var verre.

Og den andre delen, infomøtet, var i kveld. Hjemme hos ei knall dame med kjøkkenet fullt av plastbokser, blendere og en stavmikser som kunne sakene sine. Og hun helte opp i glass etter glass, og fylte på med rista soyabønner, mer shake og tomatsuppe. Kjøkkenbordet så til slutt ut som om det hadde vært en vanvittig fest der, og vi satt bakoverlente med magene rett ut.

Vi syns mye av det hun sa var lurt, og gledet oss over å skulle begynne å trene snart. 

Møtet var over, og vi kjørte hjemover i hver vår bil. Da begynte alle godsakene å gjære, eller hva de gjorde, i magen. Det var såpass ille at jeg måtte gå ut av bilen før jeg klarte å kjøre videre.

Inne i bilen fikk jeg beskjed fra UnniPunni om samme magereaksjon. Hun ringte meg faktisk for å fortelle at dette var trafikkfarlig! Samtalen endte med at hun bønnfalt meg om å ikke starte med shakene, om det var sånn det skulle bli.

Så, her sitter jeg da. Alene i stua. Gutta gikk tidlig på rommene sine, og lukket dørene godt. Vi skulle tenne lys for de vi savner i kveld, og ha en fin stund sammen. Men Minstemann ble redd for eksplosjonsfaren ved åpen flamme, og lurte på om jeg kunne gjøre det alene. 

Jeg kan ikke annet enn å si at jeg forstår ham. Dem. 

For om jeg hadde kunnet velge, ville ikke jeg heller sittet i samme rom som meg selv i kveld.

Litt mer info enn du ba om?

Vel, sånn er'e.