Jeg tror jeg nærmer meg verdensklassen i fluktforsøk.
Jo visst har jeg retta heldagsprøver, og jeg har gjort en kjempeinnsats der, for all del.
Men likevel kjenner jeg at det står et lite lager av andre saker og banker tålmodig på døra mi.
Som jeg rett og slett ignorerer.
Noe så enkelt som at jeg skulle vært og tissa. Hvor mange er det som prøver å ignorere ei full blære?
Alle vet at den bare blir fullere og fullere. Og det enkleste er selvsagt å gå med en gang man kjenner det. Jeg vet det, jeg også. Og likevel sitter jeg småstressa på fagsamarbeid med kollleger, og blir mer og mer irritabel, og later som at jeg ikke må så innihampen tisse!
Til jeg, til slutt, velter stolen og stormer mot døra.
Vel inn på det lille rommet sitter jeg så med bena rett ut og kjenner lykketårene i øyekroken over å ha klart det, enda en gang.
Hva er det jeg tror jeg sparer?
Tiden jeg sparte på å ikke gå tidligere, tas bare igjen når jeg må sitte så mye lenger. Jeg kan jo ha spart noe konsentrasjon, for den ble lite brukt når jeg satt og passet på å ikke tisse på meg. Og den irritasjonen kroppen min har kjent for å måtte vente, har jeg sannsynligvis overført ubevisst til de andre i gruppa. Så resten av fagsamarbeidet behøver ikke nødvendigvis å være vellykket.
Evnen til å overse ting ligger altså i meg, om enn ikke som en gave.
Jeg kan gjerne ramse opp flere situasjoner der jeg fungerer best som struts. Med hodet godt planta i sanda for å slippe å se hva som venter der oppe hos de andre. -Rart jeg ikke har mer sand i nesa.
Men jeg velger faktisk å overlate noe til din egen fantasi, framfor å avsløre mine svakeste og mest pinlige øyeblikk. Du kan gjerne la fantasien løpe helt av med deg, og likevel er du garantert innafor.
Vel, jeg kan ta én ting da, som for å sette deg i rette stemninga og hjelpe deg litt på vei.
Hvor mange unnlater å lese slutten på brevet med selvangivelsen, fordi de er redde for å få baksmell?
Som om ikke den baksmellen kommer uansett.
Jeg bare lurer.
Bidra gjerne med egne blemmer nå, som kan trøste og gi en følelse av fellesskap i en flyktig verden.
Jeg håper nesten det finnes noen der ute som har brukt strutsemetoden for å slippe å fortelle kjæresten at de er gravide. Dét hadde vært noe det, for det har i hvert fall ikke jeg gjort!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en hilsen til Hagegynga her. Jeg er glad for alle kommentarer og tilbakemeldinger