Fullmåne og PMS meg i r...

Men hva om det jeg gjør virker motsatt.(...) Jeg har aldri før prøvd å elske noe i stykker. Er det det jeg gjør nå? Eller skal det egentlig være både godt og vondt på en gang, å elske og å bli elsket? (...) Jeg vipper mellom å gi mer av alt, eller å gi mer av ingenting. Kanskje det noen ganger er det som trengs, mer av ingenting? 

(utdrag fra nattens skriverier. Ikke fordi det er så vanvittig bra, men for å sette deg i den rette stemninga, liksom)

Det forundrer meg ikke om dette har noe med fullmånen å gjøre. Eller de utskjelte bokstavene PMS. Så fantastisk å være kvinne. Å kunne skylde på noe annet enn mitt eget skrudde sinn når jeg lar følelsene drive meg til randen og mitt livs kjære til vanvidd. Der jeg lar meg såre av ingenting. Og det er nettopp det ingenting som sårer meg.  

Istedenfor å fortelle at jeg er litt sårbar i dag, og at det kan tenkes jeg trenger litt ekstra kjæresteinnsats velger jeg tankelesermetoden. Jeg pøser på med ekstra omsorg og kjærtegn og tenker at han vil forstå at det er nettopp det jeg ønsker meg nå. Jeg forteller ham hvor fantastisk han er, og at jeg er stolt av ham. Og jeg hører ham si takk. Og smile. Jeg klør ham på ryggen akkurat der jeg sjøl klør og henter solbriller til ham så han ikke skal få hodepine av å myse mot sola. Jeg stryker over ham og snuser inn lukta av ham.  Og jeg lurer på om det er noe jeg har gjort galt, siden han ikke akkurat nå bærer meg rundt på gullstol mens han kysser føttene mine og roper ut sin kjærlighet. Og når dagen er over sitter jeg i senga og skriver følelsesladde dikt som ikke skal gjengis, og fyller på med godteri for å døyve tomheten i håndflatene.

Jeg er glad jeg ikke er mann. Fordi som mann kan du risikere dette: En ganske alminnelig dag med små og store utfordringer tar slutt, og du siger ned i sofaen for å puste litt og planlegge morgendagen. Ungene har hatt ulike behov som du har dekket etter beste evne, og du er i hvert fall glad for at dama di er såpass selvgående at hun har klart seg nesten sjøl i dag. Attpåtil han hun vært kanskje litt ekstra kjærlig, og det kjennes godt å være deg. Hun takker for i dag med et kyss, før hun drar hjem til sitt, og du fortsetter økta på sofaen litt til. Du skal til å legge deg, og begynner å merke søvnen komme. Og så tikker det inn en tekstmelding. Du regner med en søt nattamelding, og kikker på den med et halvt øye. Og der står det at hun er usikker på om alt er bra mellom dere, og om hun har gjort noe galt, siden du virker så fjern? Du blunker et par ganger og rister litt på hodet, men det er faktisk det det står der. Selv de klokeste menn har gått under i noen mannefeller her. Saken er den, at nesten uansett hva du gjør har du tapt allerede. For hun har på mystisk vis klart å fintune inn på den frekvensen som tar absolutt alt opp i verste mening. Ett eller annet sted mellom frokost og kvelds i dag har du klart å såre hennes følelser (eller ikke å gjengjelde hennes). Med hemmelige signaler som man må være kvinne for å tolke og forstå. Og som man må være kvinne for å se vitsen med å dele på denne tiden av døgnet. Og den søvnen du var så klar for virker som en maraton unna.

Hadde jeg vært fullstendig utenforstående og objektiv her kunne jeg gitt råd. Det er lite som er lettere enn å gi råd fra utsiden. Men siden jeg har et visst gjenkjennelsesperspektiv her, er jeg inhabil og bør ikke uttale meg.

La meg likevel si at den eneste måten å komme noenlunde helskinnet ut av dette på, er å jatte med. Har dagen bydd på utfordringer, så fortell om dem. Uansett om du tenker at det er uinteressant for dama di å høre om, er hun sannsynligvis glad for alt som kan ta vekk skylda fra henne. Har dagens utfordringer egentlig handlet mest om henne og hennes måte å være på, så finn på noe annet. Dette er for å kjøpe deg tid. Den søvnen du får i natt, kan være den beste du får på lenge om det faktisk er noe dere trenger å snakke om (les: om det er noe ved henne som plager deg, og du tør å fortelle henne det.) Så det er greit å ha litt å gå på.

Kjæresten min har vært ute ei vinternatt før, og tåler en trøkk, så jeg tror nok ikke nattesøvnen hans er i fare. Han har vett nok til å ta meg på alvor når han må, men humor nok til å kalle det sjarmerende. Enda. Og jeg håper teorien min om fullmåne og PMS holder mål, siden jeg fortsetter å spille ut min paranoide, idiotiske følelsesreise med jevne mellomrom. Heldigvis er det bare min egen nattesøvn det går utover, og jeg har jo fri i morgen.

Sov godt. <3