fredag 30. november 2012

Else og Inga uten A


Jeg kunne egentlig tenke meg å dele noen funderinger rundt Else og Inga uten A.

Altså, i nynorskundervisninga denne uka kom jeg på en slags hugseregel for en typisk skrivemåte. Elevene lærte seg den, og jeg håper de får brukt for den en dag. Den handlet om at når jeg driver og skriver på nynorsk, så vil jeg ikke ha Else hengende bak. Og om Elsa ville være med, kunne jeg bytte henne ut med Inga. Uten å gå nærmere inn på nynorske skrivemåter, kan jeg si at jeg ble sittende litt i etterkant med noen undringer rundt begge damene egentlig.

Og her kommer en erkjennelse om nynorsk skriving:

En anelse av fortvilelse når de får en framleggelse av nynorsktentamens snarlige framtredelse. Den krever våkenhet og tilstedeværelse, forståelse for språkets oppbyggelse, samt en sterk mental helse. Etter gjennomførelse kommer kanskje en beklagelse, en følelse som påkaller tilgivelse.

Og Inga uten A kommer gjerne som en redning. Der en samling mennesker i full forvirring roper på en løsning for skriving og lesing i samkjøring, kommer det gjerne ei kjerring i sin beste aldring med god klaring. Uten banning og sverting kommer hun med en klargjøring som hjelper på saker og ting.

Nei da, så..

Hvem har sagt at jeg ikke tenker når jeg sitter stille med halvåpen munn?
Det er bare det at de tingene jeg tenker på ikke alltid har nytte i det virkelige liv.
Hadde vært så kult å én dag få bruk for alle disse tankene til noe matnyttig. Som å kløyve store vedkubber til oppnøring, eller bake gul mandelkake. Eller få rene vinduer.

Heldigvis ble det norsklærer av meg, for jeg vet ikke om så mange andre steder jeg hadde fått bruk for sånne tankerekker, om jeg skal være helt ærlig.

Og ærlig, se det er jeg ganske ofte.

 

Snøen har kommet


Jeg klager oftere om vinteren, tror jeg. Det er kaldt eller vått, mørkt og gørrtrist i mange av døgnets timer. Når det blåser skjer det helst fra nord, og alltid når jeg fyller bensin. Og det virker som år siden jeg lå i hagegynga med gitaren på magen. Barbeint med håret i badetugger. Nå er hagegynga en iskald vits i hagen, gitaren på magen er nå en blytung sekk på ryggen. Og den sunne smoothien jeg ble så god på å lage i varmen frister ikke i det hele tatt. Nei, gi meg heller en kopp med varm kakao. Og krem. Masse krem, som ikke engang med masse fantasi kan minne om solkrem. Sommerens fornøyde grynt er byttet ut med irritable snøft. Fregnene på nesa er bleke minner, og det er bare så vidt lipglossen redder dagen.

Men, så en dag.

Det å våkne kjennes ikke så verst ut. Det er akkurat som om noen har skrudd på lyset ute, enda klokka bare viser seks timer og tjue minutter. Bonden min ser ut og gnir seg i henda. Ungene jubler stille. Ute ligger et tynt lag med lys og dekker bakken. Bakken som i går kveld svelget unna alle lysstrimer, og som bare gulpet kaldtvann og søle, har i løpet av natten forvandlet seg til noe hvitt, kaldt og trivelig! Barndommens forventninger kiler faktisk litt i magen enda, og jeg gleder meg til å se en snømann.

Dette kalde som knirker når vi går på det, og som vi kan lage lykter og snøballkrig med. Som det ikke er så vondt å falle i, og som gjør at det virker kortere til jul. Her kommer det dalende ned fra himmelen i store flak. Til full forlystelse. Om vi tillater oss den barnlige gleden over endelig å få snø, blir sannsynligvis dette en av de bedre dagene i år. Om vi ligger på ryggen og ler i bunnen av en akebakke kan vi bare stikke ut tunga og få små, kalde fnugg i munnen. Og når vi ser opp mot det hvite som hvirvler rundt oss og ned på oss, kan vi kjenne på hvor godt det er at jakka er tett i nakken.

Ja da. Snømåking og glatte veier. Jeg vet dette. Jeg er til og med enig. Snøen lager masse trøbbel når bilene blir liggende i veikanten. Og all denne tunge snøen skal flyttes på og fjernes fra gårdsplasser rundt forbi. Men jeg er en av de heldige. Eller bortskjemte. Fordi Bonden min brøyter gårdsplassen, skifter til vinterdekk, bærer ved og gleder seg til å smøre skia. Bortsett fra det med skia, så medfører dette kun positive opplevelser med snø for min del.

Det minner meg på et fremkomstmiddel vi brukte mye før, men som liksom ikke kommer helt til sin rett lenger. Sparken. Med skrekk tenker jeg på den farta vi klarte å få, med to foran og to bak på bestemors spark, nedover veien hos oss. Hadde bestemor visst om våre hasardiøse finter og nestenulykker, ville nok sparken vært innelåst i boden til neste sommer. Med dagens salta veier er ikke farta noe å engste seg over. Ikke mye sparkeføre nå, gitt. Jeg lurer på om alle sparkene rundt i nabolaget rett og slett har rusta opp jeg, av veisalt!

Når jeg ser den hvite snøen som pakker seg rundt buskene og gjør grantrærne tunge, får jeg lyst til å lage grøt og skrive julekort! Jeg tenner lys i lykter, leter fram strikkepinner og garn og synger julesanger mens jeg tenker på alle de som sikkert vasker til jul. Ett lite øyeblikk er ideen der, om jeg også kanskje skulle… i år… Men den slipper heldigvis taket like brått som den kom.

Jeg sørger heller for å få i hus de ulike sakene som skal konsumeres nå framover. Marsipan, mandler, pepperkakedeig.  Og så sørger jeg for å konsumere det.
Det ska’ gjørras det å, - det gjør sække sjæl, for å sire sånn.

tirsdag 27. november 2012

Perler på ei snor

Når kreativiteten tar plassen sin, er det bare å glemme å legge seg.
Søvnen skriker etter hjelp, men jeg skal bare...
Bare denne raden ferdig. Bare denne fargen, og så se hvordan det ville blitt om jeg lurte på en blå kant...
Og det ble jammen interessant. Jeg tror jeg trær på noen treperler, mens jeg er i slaget.
Oi!
Stort smilefjes, dette begynner å ta form.

Sender en takknemlig tanke til dårlig planlegging, after all. For om jeg hadde hatt nok av den mørkebrune alpakkaen, hadde jeg sikkert ikke giddi å lete fram den blå. Eller perlene.
Og den brune pelstråden, Jeg visste den kom til å bli fin på noe.

Og tryll, tryll, så har jeg et nydelig sjal til å holde sjela varm.
Akkurat passe til rufseværet ute, og akkurat det jeg mangla i skjerfsamlinga mi.

Hvorfor?

Fordi du sitter fast
på innsiden av ørene mine.
Rett bak en tynn hinne,
som en streng noen akkurat har truffet.
Der summer lyden av deg.

Om jeg synger til meg selv
inn mot hodet og tankesuset
- lyden av en lang "hmm?"
Da er du der.

Sånn

mandag 26. november 2012

Juleshopping over nett!

Jeg ønsker meg en... SÅNN!

Og en sånn, og en sånn og en, SE på den der'A!!!
Still i kø, liksom!!!

Joda, når venninner sitter ved bordet og sikler over postordre går det ofte høylydt for seg.
Det er bare å krysse av alt man kunne tenke seg, og det er kort leveringstid og lave priser.
Leveringsgaranti før jul. Stort bedre blir'e ikke.
Det er ikke den ting man ikke luftkjøper på den halvannen timen som flyr unna der.

Eller, ting og ting.
Vi prøvde en gang å bestille han med den røde skjorta på side 23 og to av han i bestefartrøye på midtsiden. Men hun som tok bestillingene syns nok ikke det var like moro.
I hvert fall ikke da vi lurte på hvilke størrelser de kom i.
Eller om de kunne et håndverk. Snekker eller rørlegger, begge deler hadde vært stas.
Jeg elsker rørleggere.

Men, ærlig talt.
Tenk å bestilt en tre-fire stykker å ha på varastyre da!
Da har du en for alle anledninger.
Det er jo kanskje sånn, at han du hadde det skikkelig moro med på by'n bittelille julaften, ikke nødvendigvis er den samme som den du ville hatt med deg på familiemiddagen første juledag.
Og kanskje ingen av dem er han som fyrer bål for deg på en lang skautur.
Eller hjelper ungene med hyttebygginga.
Og skulle du føle deg skikkelig rampete en dag, har du jo alle sammen der.

Det vil være vanskelig, sier du?
De vil gå ut av motebildet etterhvert, og du vil bytte dem ut.

Da kan vi passe på å kalle dem alle for Finn.
For da kan vi legge dem ut på finn.no når vi er ferdige med dem!

Gone shopping!


Melankolia...


Ikke bare stapp mett og sliten etter en lang dag.
Ikke bare lei av å rydde i gangen.
Og selv om du fortsatt ikke har trent, som du lovet deg selv i januar.. Ikke bare det heller.

Ikke bare slått ut av det lange mørket november byr på.
Eller matt over arbeidsmengden som langt overstiger lønnsslippen.
Nei. Ikke bare en vanlig dag, før juleferien frister og lyser der fremme.

Disse tingene er tross alt bare fragmenter.
De er krydder til det som ligger under.
Det vi ikke sier.
Menneskene vi ikke treffer, øyeblikkene vi ikke fanger.
De trinna vi trår feil, eller grensene vi tråkker over.

Telefonene vi ikke tar, og absolutt de vi tar som vi kunne latt være å ta.
Antrekket du kjøpte som strengt talt hverken passer kroppen eller pungen.
Kvalitetstiden som smuldrer opp i døsige sofagrynt eller høyt blodtrykk og ømme jeksler.

Når gitaren bare vil spille de mollstemte grepene,
og stemmen ikke holder til en hel sang.

Da er det på tide å leke med ordet.

melankolia
me lanke lia
malekolonia
klem'o'kila
me lunka'n i'a
melkiklonka
klami kloa
moliklemia

Før eller siden blir det til noe annet.
Noe du kan smile av.


Det er ordenes velsignelse.









søndag 25. november 2012

Denne helgas spalte i Eikerbladet


Kommer du på julebordet?

Joda, planen er absolutt å komme på julebordet. Det kan bli moro det, selv om tidligere juleborderfaringer hvisker forsiktig at det går mye fint på TV den kvelden også…

Og siden jeg er kvinne, skal det opp mot julebordet vise seg et hav av utfordringer. Jeg skal fortvilet krafse ut alt jeg har i klesskapet, hive det på senga og erkjenne at Jeg har INGENTING å ha på meg. Så skal jeg ringe min shoppingheltinne-venninne SuperUnni, og hun skal hjelpe meg å kjøpe noe nytt. Vi skal bruke mange timer, og enda flere penger på å finne et minimalt antrekk som gjør at jeg ikke orker å ta av meg kåpa fordi det er så kaldt. Og matchende sko. Såklart. At disse skoene skal være umulig å bruke utendørs om vinteren, og ubehagelige å bruke innendørs, er en viktig del av helheten.

Og siden klær har det med å krympe, skal jeg selvsagt kjøpe diverse strømpebukser og supertrøyer som lover å løfte, holde inn og på plass, strekke, dytte, bære og fremheve på de rette plassene. Det er en stor jobb, - det gjør sæ’kke sjæl, for å si det sånn. Shock-back-up-undertøyet skal vise seg å rulle både opp og ned, sånn at jeg hele kvelden skal gå inn på damerommet, eller i små mørke hjørner av lokalet for å rette på stasen.

Før avreise hjemmefra skal alt se perfekt ut, med hele strømper og håret på plass på rett hode. Planen er å nippe til min juleøl, passe på at klærne ser bra ut og få med skoene hjem i medbragt pose. Jeg skal snakke passe lavt og passe lite med alle, og danse med verdighet. De andre skal sitte igjen med inntrykk av at jeg er ei dame på høyden, som har kontroll på bevegelser og uttalelser også etter et ørlite glass med livets vann.

Sånn.

Heldigvis for meg er Bonden ikke så nøye med hva jeg har på meg. Han syns kanskje jeg ser aller best ut i turklær, med litt bålsot i fjeset og lue på. Og at detta pyntefjaset er litt i meste laget. Det får meg til å fundere litt på dette med julebord..

Jeg mener. Hvem pynter vi oss for, egentlig, på julebordet?

Det er jo viden kjent at vi damer sammenlikner oss med hverandre. Vi snuser opp hva de andre skal ha på, i forkant, så vi slipper å møte opp med feil kleskode. Og det er nok på grunn av damene vi kjenner på en eventuell skrekk i forkant. Et løftet øyebryn, en usynlig kommentar til sidedamen etterfulgt av et skjevt smil. Det vil vi jaffal ikke ha! Tenk at de faktisk kan stå der borte og diskutere mine bilringer, uten at jeg hører dem en gang!

Men så er virkeligheten sånn, at de andre juleborddamene akkurat denne kvelden er travelt opptatt på egenhånd. De har sin egen push-hold-backup-plan de skal holde styr på, og er sånn passe innbitte der de ruller strømpebukser og balanserer på skyhøye trange sko. Mens de dytter puppene mot utringningen, og håper at ingen legger merke til det. Det blir rett og slett for mye, om de skal holde styr på meg i samme slengen!

Og mannfolka. De velsignede mannfolka. De syns jo vi er fine nok, bare vi smiler! Og etter hvert som livets vann tar tak i brillene deres, blir vi jo uansett bare penere og penere. 

Så min umiddelbare plan er å gå i skapet og finne en kjole med fin farge. Og om jeg klarer å få den igjen i ryggen, så blir’e sånn!

lørdag 24. november 2012

Vinteren kommer

 

Jeg har fått en smakebit i dag. Av hva denne årstiden har å by meg.
Med bøff både over og under haka har jeg trasket veilangs innover heiene på Sletthola.
Jeg hadde glemt vantene hjemme, og var kald på henda. Og egentlig også på kroppen.
Men da fikk jeg meg litt ekstra trim hvertfall, for innimellom måtte jeg sette opp farten og løpe litt for å få opp varmen.
Bonden og Tunghørt var i fint driv, og vi hadde sola i ryggen og cola i sekken.





Det er ikke noe hemmelighet at november er det mørkeste jeg kjenner til.
Jordene hjemme er svarte, løvet ligger på bakken, kvistene som står igjen er svarte, og lyset fra frontlyktene på bilen blir gjerne slukt av svarte vanndråper fra det iskalde novemberregnet. Sånn for å nevne noe. I tillegg er huden gjennomsiktig lyseblå, etter måneder uten sol. Og vi må skrape is om morran og ha på jakka for å gå med søpla.

Så da er det helt greit å komme opp til et område der snøen lyser opp kantene og månen viser vei.
Om kvelden. Og når jeg våkner neste morgen er hele området badet i et blårosa morgenlys.
Bonden synger til frokost fordi han vet det blir tur. Og jeg drikker min kaffe og knyter støvlene.
Lurer med meg Walther og hans salte mandler i sekken og setter nesa etter de to andre.

Det eneste jeg skal fortelle fra turen, er lyden av P (fe) og B (ve) når leppene er kalde.
Resten sier vel de ferfekte vildene tenker jeg.

God lørdag.






fredag 23. november 2012

Schybert i linjeavstand 1,5


Jeg har en ekstravenn.

En som dukker opp etter at alle har lagt seg, som en Schybert er han til min disposisjon der ikke mange kommer til.

Om et blogginnlegg bærer preg av romslighet i linjeavstand, er han der med en gang.

Og helt på kornet, kommer spørsmålene jeg bare aner svarene til. Som jeg ikke hadde tenkt å dele. Tankene som har svirret inni ett hode, har beveget seg over til et annet. På grunn av en linjeavstand med rom for egen lesing.

Jeg spør meg, er jeg virkelig så grunn?

Jeg som trodde jeg hadde en egen evne til å pakke ting inn i rett papir, passende til enhver anledning. Evnen til å skrive ærlig på generell basis, som det heter så fint, og treffe andre mennesker der de er. Og så viser det seg at jeg bare utleverer meg selv likevel?
Er jeg altså ikke mer enn et tynt, tynt plastbelegg til å se rett igjennom?

Nei, jeg velger heller å se det som at noen mennesker har en egen evne til å stille de rette spørsmålene, til å pirke borti de rette skorpene, og til å løfte på de rette steinene. Mennesker som er genuint opptatt av andre mennesker, fordi de selv lærer noe av det. 

Mange ganger skriver jeg om meg selv, selvsagt. Det er jo tross alt min blogg, min hverdag og mine tanker. Men det hender stadig at det dukker opp tanker, eller historier for den saks skyld, som ikke tilhører meg. De svever liksom rundt i lufta rundt meg, og så fanger jeg de opp. Inni meg har de fritt spillerom, og de beriker livet mitt. Haken ved dette er at jeg stadig fanger opp nye, og det har lett for å bli fullt her inne av svevetanker hentet fra et dørsmell eller av baconlukt, kløe eller et blikk over en kaffekopp.

Og da hjelper det å skrive ned dette sammensurium av ord og vendinger. (Oh, that was a good Wending. Maybe I can use it in another Episode!)
For å rydde litt I hodet, liksom.

Og Schybert følger med. Våkent. Interessert. Og vennlig. Det er ikke så verst, å ha en ekstra.

 Noen ganger lurer jeg på om Schybert

egentlig er Albert Åbergs speilbilde?

Det would have made sense.

 

mandag 19. november 2012

Dette var helgens spalte i Eikerbladet.


Vente te’ freddan.

Uka har gått i en vanvittig fart helt fra jeg mandag morgen måtte skrape is, fylle bensin og handle niste før jobben fordi jeg hadde glemt å kjøpe brød. Tempoet har som vanlig økt utover i uka, med en slags maxgrense torsdag kveld. Da er blodtrykket og vettet sannsynligvis på bristepunktet, og jeg balanserer på en sytråd for hva jeg kan klare. Men i det jeg truer øynene opp fredag morgen kjenner jeg igjen den spesielle forventningen som hører freddan te. Bare noen timer igjen nå. Så er det bena på bordet. Fyr i ovnen. Kanskje ostepop og et glass med stett. (eller fler, om det er den helga) Og det er jeg som bestemmer over fjernkontrollen på freddan.

Bonden er ikke spesielt glad i musikkprogram, og tar heller kveldsturen med Gamle Tunghørt, mens jeg sitter og synger i stua. Ja da, jeg vet at jeg er middelmådig, og ikke spesielt nytenkende med min freddasfeiring. Men så har jeg aldri påberopt meg de store nye vyer. Jeg er fornøyd med pizza eller taco når ungene er hjemme. De har vært ærlige nok til å si at pizzaen min ikke er spesielt god, - det er for mye rart på den, så vi har gjort oss godt kjent med utvalget på Bunnpris. Den nye take-awayen er faktisk såpass god at det blir freddan for hele gjengen. Da finner vi oss i både grøt og grønnsaker fra tidligere dager i uka.

Det beste med freddan er kanskje likevel den følelsen av å ha et blankt ark med helt nye fargestifter. Så kan jeg dele fargestiftene med dem jeg er glad i, og kanskje vi lager et fint bilde sammen.
Noen ganger er jeg litt ivrig med å dele ut fargene, og det blir fullt på arket lenge før alle er ferdige med å tegne. En stund ser det bra ut, mange farger er jo spennende. Men vi vet vel alle hvordan det gikk da vi i barndommen skulle male det fineste bildet med vannfarger og pensel. Det var et punkt der det gikk over til at alt ble brunt, og uansett hva vi tilførte ble det mørkere og mørkere. Dette fenomenet har jeg senere lært om i temaet lys og farger, og har egentlig kunnskap nok til å kunne unngå den mørkebrune suppa. Men jeg går like modig i den samme fella, gang på gang.

Mamma er et av de klokeste menneskene jeg kjenner. Hun blir innimellom betenkt når jeg forteller om alt jeg har planer om i helgen, eller alt jeg faktisk har gjort de få fritimene mellom fredag klokka tre og mandag halv åtte. Pass på nå, Jane. Du må jo puste litt også. Sier hun. Og hun har rett. Utfordringen min ligger i å verne om mine favorittfarger, og ikke dele ut alt på en gang. Noen ganger er faktisk hele arket ferdig fargelagt allerede før freddan inntreffer, fordi jeg har så lyst til å få med meg alt! Og tenk at jeg skulle bli førti før jeg forsto at disse arkene vi får utdelt faktisk ikke er store nok til at alle kan tegne på det samtidig.

Denne freddan har jeg tenkt å dele fargestiftene med dem hjemme. Men jeg skal beholde noen helt for meg selv også. Med dem skal jeg tegne en liten fottur opp til Hyttenurket. De andre har sikkert ikke lyst til å være med uansett. Arket  blir nok likevel ikke tomt. De er ganske flinke til å tegne hele gjengen, så jeg regner med at det kommer til å bli en vakker tegning med klare farger innen mandag morgen står klar med vekkerklokka.

 

søndag 18. november 2012

Musikk...



Ja, så har jeg vært på skråplanet i helga. Og denne har jeg lyst til å dele med dere...

torsdag 15. november 2012

.. Så hadde jeg mer til overs!

Jeg har sett og hørt BlomsterFinn i kveld. Såvidt.
Og jeg har snakket med en ekte forfatter, som i tillegg har signert to bøker til meg.
Så her starter min historie som krimleser.

Jeg kjente litt på følelsen, hvordan det må være å sitte på et kjøpesenter å signere bøker.
Egne bøker, med helt egne ord.
Og snakke med folk som har lest bøkene, og som anbefaler de videre.
Og så la jeg den følelsen pent tilbake i esken sin, i påvente av andre tider.

I tillegg gjorde jeg et vindusspylervæskekupp på Europris! Og det viste seg at jeg hadde mer til overs, så da kjøpte jeg noen nye tusjer. Og så hadde jeg mer til overs, så da kjøpte jeg adventskalendere. Og så hadde jeg mer til overs, og det tok jeg med meg på Kappahl.
Der brukte jeg nok resten.

Ute på parkeringa hadde jeg heldigvis hjelp til å fylle tanken med spylervæske. Jeg holdt lommelykta mens vi ble løsemiddelskada av dunsten. Tanken ble full, -tut og kjør.
Så nå har jeg full føyke på frontlyktspylerne, og det spruter heldigvis opp til frontruta, siden den tanken var et helt annet sted enn der vi fylte på.. Flaks at kuppet besto i tre kanner for en vanvittig lav sum da, så da er det bare å fylle en annen tank i morgen. Tror det tilbudet var spesielt for tyttebærbiler med flere spylevæsketanker.

Forresten. Spylevæsketanker...
Er det de tankene som dreier seg om spylevæske?
I så fall tror jeg det er avhengig av alder, posisjon, eventyrlyst og økonomi hvilke tanker det er.
For eksempel har jeg hørt om folk som drikker spylevæske i håp om å få den rette rusen.
Noen ville kanskje sagt: Jeg skjønner ikke hva slags tanker som svirrer i hodet på sånne?
Det er nok spylevæsketankene.

I morra er'e freddan.

onsdag 14. november 2012

Invitasjon til middag...?

Jeg sitter og lurer på om jeg skal lage en kaninstek.
Etter et raskt overblikk - eller underblikk - på soverommet, i stua og i gangen ser jeg at det ikke mangler på råvarer.
Jeg kan nok lage hybelkaninstek til flere av vennene mine.
Og skulle jeg hatt et større selskap, for eksempel med alle på jobben, tror jeg jeg har noen ekstra ingredienser liggende på vent.

Med en luftsuppe til forrett kan vi åpne en musserende vin. Det vil jo passe med boblene.
Og skiver av hybelkanin, i en rødvinssaus basert på danker passer som mellomrett.
For å feire at alle kaninene nå er flytta opp fra gulvet, passer det godt med litt rosèvin til.
I fryseren har jeg en hel kamel liggende, klar til å svelges. Helgrillede pukler og rotemos blir en fantastisk hovedrett som jeg tenker vi kan sprette champisen til.
Og når vi først har starta på den champisen er det jo nesten det samme hva vi spiser til. Så da tar vi et ekstra glass med den mens vi tenker at det snart er jul.
Da finner jeg fjorårets pepperkaker i julepynten, og vi fyller glassene med akevitt.
Noen foreslår å blande akevitt og champis, og imens gjestene prøver ut dette, lager jeg dessert.
Hva var det igjen?
Med mine føtter godt plassert i hybelkanintøfler blir det for glatt på gulvet, og blåbærparfaiten endrer kanskje navn til Blåveispiken.

Vel, da tror jeg jeg drar på jakt, for å fange maten. Men jeg tror det er best vi spiser hos deg, fru Lea, for du har mye større plass.

tirsdag 13. november 2012

Liste over nye bra ting i tilfeldig rekkefølge...

  1. Skjerfet med stjerner som jeg ikke trodde jeg ønsket meg har blitt en innertier.
  2. Jeg har lært meg to nye julesanger.
  3. En god bunke oppgaver er fullført på jobb i dag. Og det er fortsatt litt lys igjen ute.
  4. Jeg har fått garasjeplass til Tyttebærbilen.
  5. Gamle kolleger som ringer meg for å fortelle om dårlige hårdager, pysj og revnede bukser.
  6. En god venninne som kommer på kaffe mens jr er på trening.
  7. Bonden har satt inn en voldsom ovn i spisestua, - jeg har fått meg yndlingsplass i huset!
  8. Jeg vet at jeg har en verdi.
  9. Mamma. Ja, jeg vet den ikke er ny. Men det er mamma vi snakker om her.
  10. Lønning i går, stiller i samme klasse som mamma. - Alltid velkommen.
  11. Kunstige blomster er også dekorative.
  12. Det er fortsatt såpass lenge igjen til jul at jeg kan rekke å lage noe fint til noen.
  13. Neste ukes lekseplan er ferdig laget.
  14. Ungene mine. De lærer meg noe hele tiden.
  15. En bok jeg har fått av fru Lea, som jeg gleder meg til å lese.
  16. Det er snart julekonserter.
  17. 9B på Vestfossen ungdomsskole.
  18. Fru Leas klokkertro på at det finnes noe bra i meg.
  19. Gamle Tunghørt er i fin form om dagen.
  20. Det er jaggu Bonden også.
  21. Gratis frukt på skolen, til dager der man har glemt nista si
  22. Jeg fikk vært en tur på Hyttenurket på søndag.
  23. Musikkprogrammer på tv.
  24. Tilbakemeldingene på skriveriene mine.
  25. Jeg klarer å lage en IOP.
  26. Det ligger vanter i bilen, i tilfelle jeg må fylle bensin på vei hjem.

Jeg kommer nok på noe mer. En annen dag.
Og Simen: Så herlig når dere vil ta meg med i dårlig-hår-og-pysjdagen deres! Blir det den offisielle Jane-dagen der oppe, kanskje?

mandag 12. november 2012

phhhuuuuh

Og når vi først snakker med rævva, kan vi likegodt klage litt skikkelig.
Men jeg vet at det ikke ville hjelpe.
Selvsagt kan jeg full av selvmedlidenhet øse ut hvor mye jeg ikke får til, hvor mislykka jeg føler meg, og hvor lite jeg rekker. At det var mørkt da jeg dro på jobb, og at jeg fortsatt sitter her og ser gatelysene i ei rekke nordover mens jeg loggfører, dokumenterer, refererer og kartlegger. Fordi jeg ikke hadde husket å gjøre det som jeg skulle tidligere.
Men jeg har nettopp lært meg at det bare vil få deg til å se en side ved meg som jeg egentlig ikke ønsker fokus på. Og at ærligheten min bare vil sørge for at flere sitter igjen med visshet om alt jeg ikke får til.
Dagen er som den er, uansett. Og om det er en trøst, vet jeg at det kommer tyngre dager etter denne. Så jeg kan gå hjem med et smil og tenke at det var ikke så værst likevel.

Og inne på kontoret til min leder står det tydelig:

SLUTT Å SYT
START Å YT


søndag 11. november 2012

Søndagstur i øsende regn

Å knyte støvlene og traske ut i regnet.
Dagen har startet med vann i tette, små dråper. Jakka vil holde meg tørr og varm, jeg har hette.
Bonden, av alle mennesker, holder paraply i den ene hånda og Gamle Tunghørt i den andre. Jeg kan kjenne lang vei at dette blir en god tur.
Det er noe helt spesielt med en søndagstur i regn.
Vi vil liksom ha strålende sol for å få den perfekte turen. Fuglene skal synge, og sola skal steike litt. Så kan vi komme på jobb mandag med litt farge i fjeset, og de andre kan være litt misunnelige.

Men om du tar på deg klær og går ut i skogen når det er vått overalt. Da vil du, i tillegg til å bli sett på som litt skrudd, få en tur med kanskje enda sterkere inntrykk.
Luktene som er ute, blir liksom mer ekte. Vi gikk gjennom ei tømmerlunde, med disen liggende i enden. Jeg tør påstå at for å kjenne mer av den kvaelukta må du være inni treverket. Bekken og jorda rundt blander seg til en brunaktig suppe, som lukter søle. Det minner om barneår med gummibukse og plastbøtte.
Og åsen, som på avstand ser blågrå ut, viser intense grønnfarger i mosen. Løv i brune farger ligger blankt og vått som et teppe over kvister og kongler.
Og tenke seg til, jeg fant noen traktkantareller som ikke har tenkt å gi seg enda!

Gamle Tunghørt er i slaget, han får gå uten bånd. Vi treffer jo ingen i dette været uansett. Med nesa i jorda og halen i været eier han tømmerveien innover mot Skogsvann.

Vi kommer fram til Hyttenurket, jeg har ikke vært der siden august-september. Skoddene må åpnes utenfra, og vi må nesten vasse for å få dem opp. Vannet er jammen høyt! Inne ser jeg at noen har funnet et lite smutthull, og bestemmer raskt at jeg må opp med bil så fort som mulig for å redde unna tekstiler fra musene. Matskapet er heldigvis potte tett, og der har jeg supper og kakao å imponere Bonden med. Vi fyrer opp og får en god lunk. Vannet renner av vinduene, og ute fortsetter det å regne.Gamle Tunghørt koser seg med lange snork på fillerya.

Vi trasker ned igjen. Tar en annen vei, glir i søle og på glatte kvister etter hogsten. Buksa klistrer seg fast til bena, som gjør huden tjukk og iskald. Hetta bråker mens jeg går, det er best å ta den av. Håret, som i går hadde frisørstil og det glatte lag, viser seg i mitt sanne ansikt som et trollete kråkereir etter kontakt med vannet i lufta.
Etter tre fire timer er vi hjemme. Det er varmt og godt, og jeg har rester fra gårsdagens pastaform i skapet. Og litt tam cola vi kan dele.
Og når maten er fortært ser vi sola bryter gjennom skylaget ute. En fantastisk regnbue over jordet.

Dette er en av de fineste turene jeg har hatt i år.

Helgespaltist i Eikerbladet!


Å ta Helga?

Man kan jo spørre seg hva slags fruentimmer det er snakk om her, og hva man skal ta henne i? Kanskje det er en matrone av en dame som driver med håndbakturneringer fra fredag til søndag? Og hvis du tar henne i håndbak vil du få ett års gratis forbruk av tunfisk og kosttilskudd?

Eller kanskje hun skal tas på ordet?
Da regner jeg med at det ordet er fritid, siden hun alltid dukker opp når jeg har fri. Eller. Fri og fri. Når jeg ikke er på jobb.
I fritiden skal man gjerne slappe av, lade batteriene, gjøre noe annerledes. Om jeg får velge, bruker jeg den fritiden rundt, oppå (og helst ikke under) et bord med venner og familie. Med god mat, god tid, gitarspill og tilbehør som det svinger av.
Eller helt alene. Jeg tenker nok best da. Uka blir gjerne så hektisk, at ettertanken virkelig henger etter.  Og av alle ting jeg kunne tenke meg å bruke Helga til, står nok ettertanken høyt. Nå skal det være sagt, at det ofte er et stykke mellom hva jeg i forkant har tenkt å bruke henne til, og resultatet når jeg teller opp på mandag. Da blir gjerne mandagen i verste fall brukt til ettertanke. Eller etterpåklokskap, som det også kan kalles i Helgas kjølvann.

Uansett er hun sannsynligvis fryktelig opptatt alle de timene vi andre har fri, for de fleste har noe å si om henne mandag morgen. Og om hun har vært riktig ivrig går gjerne snakken til langt utpå onsdag. Bortsett fra hos pensjonistene kanskje, og de som går hjemme. De syns Helga er litt oppskrytt. De blir liksom så vant til henne at hun mister litt av glansen. Lurer på om George Clooney mister noe av glansen om man virkelig var gift med ham, jeg..

Hun er nok ganske humørsyk, som damer flest, Helga.
Hormoner i sving, kanskje? For selv om de fleste kommer fra henne med et smil om munnen, hender det til stadighet at folk må være hjemme fra jobben på mandag fordi Helga har vært ekstra hard denne gangen. Eller de kommer på jobb, uten stemme, og med et salig glis. Da har gjerne Fotball-Helga vært bra. Eller festival-Helga, en sommerfavoritt.

Nyttårs-Helga er bare ute en gang i året, men til gjengjeld er det ei dame med skikkelig futt. Hun elsker champagne og aftenkjoler, gjerne med glitter på. Men jeg tror hun har noen tarmproblemer, for det lukter litt mystisk utendørs når hun har blåst ut alt kruttet rundt midnatt.

Og Pinse-Helga, en langbeint dame som har dekorert seg fra topp til tå i OL-pins, hun er det mange båteiere som er glade i. Tror hun er ganske hjelpsom når det kommer til å pusse båt. Og det er visst en del fruer rundt forbi som er sjalu på henne. Men hun er også god på hagearbeid, så det kan tenkes det går opp i opp. Pinse-Helga er nok min favoritt, for på den tiden hun dukker opp, er det nesten alltid fint vær.

Denne fredagen møter vi Helga som er forbeholdt far. Farsdags-Helga.
Men hun kommer ikke før på søndag, heldigvis.
I mellomtiden syns han sikkert det er helt greit med mor.

Go’ Helg’a!

mandag 5. november 2012

Fottrinn

Jeg har ikke store føtter.
Men jammen lager trinna mine gjenlyd i gangen.
Korridorer er fine sånn. De sier fra når noen kommer. Eller går.
Jeg har en gang jobbet med en blind mann, han sa "Hei, Jane" før jeg rakk å hilse.
Det var måten jeg gikk på, sa'n.

Har tenkt litt på det der, og kommet fram til at man ikke trenger å være blind for å legge merke til hvem som kommer gående.
Slentrende, klaprende, subbende eller stressa.
Jeg har korte ben. Til gjengjeld har jeg ofte litt høye hæler. Det kompenserer ikke de korte skritta, men jeg bare føler meg litt mer dame. Litt sånn Dame Edna, egentlig.
Jeg sitter med ryggen til døra på arbeidsrommet, og liker å høre på fottrinna i gangen. Jeg aner hvem som kommer, men kan ikke være sikker. En kollega har joggesko med knirk. En annen har lange, tunge skritt. Noen har så masse yttertøy som svisjer og bråker at det nesten ikke er mulig å høre trinna. De mest målbevisste skritta tillhører henne som er på utkikk etter en røykekompis i all hemmelighet før vi starter opp. Og det er ett sett med føtter som lager sterke fottrinn i korridoren, også. De rydder rolig vei, liksom. Og da er dagen god.

Hjemme er det ikke akkurat fottrinn i korridor som avslører eieren. Gangen er liksom ikke stor nok til å skritte ut i.
Det er mer hvordan døra blir rivi opp, og om skoene blir satt pent fra seg (Bonden), eller sparka veggimellom (ungene). - Eller om det er den godlynte tassinga til Gamle Tunghørt.
Når det gjelder husfruen har vi to alternativer. Om vinteren er det glidelås i sko og støvler, og bytte til strikkatøfler i gangen. Godt lent inntil noe for ikke å velte over haugen med sko.
Og om sommeren er det ingen pause i gangen, bare vase rett inn i de skoa som er på bena.
Om noen påpeker at jeg har utesko på inne, er jeg rask til å glefse at det er da jeg som vasker gulvene her!
Når sant skal sies, er det en oppblåst sannhet..

Jeg så Løvenes Konge en gang på nittitallet. (Egentlig noen og tjue ganger på nittitallet). Og en av favorittscenene mine var da Simba satte sin lille pote i forsporet etter sin far, Mufasa.
Etterhvert som jeg blir eldre og ser hva som kreves av meg som voksen, kjenner jeg faktisk ganske ofte på den følelsen. Av å se hvor liten fot jeg har i forhold til de som var før meg.
Mamma, for eksempel.
Jada, jeg vet at det ikke er et massivt gap mellom 38 og 39. Men den ene skostørrelsen. Den kjenner jeg faktisk.

Når vi en dag drar herfra, er det faktisk bare sporene etter oss som ses.
Det tenker jeg på.

God mandag

søndag 4. november 2012

Hæ...?

Gamle Stivbeinten bytter navn til Gamle Tunghørten.
I den senere tid har han tatt seg opp når det gjelder kroppslige ablegøyer. I dag prøvde han til og med å pare seg med et teppe, noe han ikke har gjort på årevis. Og selv om teppet lå oppi sofaen så han seg ikke berga før vi dro det vekk fra'n. Med to bein på gulvet, to i lufta og haka på sofakanten gjorde han de bevegelsene man ikke tar feil av. Gamle mann.

Jeg tror faktisk han opplever en ny ungdom. At han er tilnærmet døv ser ikke ut til å plage ham nevneverdig. Ørene brukte han jo ikke den gangen de virket, uansett. Det nærmeste han har vært å komme da han blir ropt etter, er å stoppe opp, som for å vise at han har hørt deg, og deretter fortsette i samme tempo den retningen han løp. Og det har aldri vært tvil om hørselen hans i tidligere dager. For om Bonden åpner en sjokolade nede i skjærebua så det knitrer i papiret, er han på plass før sjokoladen når drøvelen. Og da er det broderlig deling på de to.

Han har alltid vært ekstra ivrig i bjeffinga når vi har sett sauer. Det kan jo være fordi han syns de likner på'n, ikke veit jeg. Og for bare tre år siden var det sånn at bare lyden av sauebjeller var nok til å sette igang en solokonsert for samojed. Sånn er det ikke nå. Han er fortsatt like ivrig på sau, men han må se dem først. Og det er fort gjort å ta feil av sauer og store steiner, om øynene begynner å bli svakere. En sauebjelle holder liksom ikke lenger. Ikke engang kubjellene hos naboen slår igjennom hos ham nå. Nå kan jeg kjøre bilen helt inntil der han ligger og sover, gå ut, slå igjen bildøra og gå forbi ham uten at han reagerer.
Om jeg da ikke har med meg pizza.

For nesa hans er det ingenting i veien med, takk. Det vil være en merkelig setning å si at han lukter godt. Alle som har møtt ham, med unntak av Bonden, vil stusse over en slik påstand. Men han snuser godt, da. Og den luktesansen bruker han for alt den er verdt. Bacon, for eksempel, blir aldri liggende på gulvet om vi skulle være uheldige og miste noe. Grønnsakene derimot, må plukkes opp.

Jeg har skjønt at Bonden har pleid å rope ham inn til middag da de bodde alene.
Og nå, om han ikke har fått med seg at det er middag på kjøkkenet, og ligger under bordet i stua med en matlukt i nesa, blir han nok litt forvirret.
For han har ikke hørt Bonden rope. Og da han bjeffer for å fortelle at han er klar, hører han ikke Bonden svare. Det ender med at han kommer tuslende inn, litt mulefunken over at vi har starta uten ham.

Det er stas å ha Gamle Tunghørte still going strong. Vi holdt på å miste ham i høst.
Det var tunge dager borti roa her.
Men som på trass og kjærlighet fra Bonden, blomstret han opp igjen og er sprekere enn han har vært på flere år.

Med unntak av hørselen da.

Hverdagsadrenalin

Å se fra vinduet at en bil svinger inn på plassen. Kjenne hvordan det skyller gjennom kroppen.
Det er vel ikke?
Joda. Av alle mennesker er det nettopp henne som skal innom og hente noe.
Å, nei! Hva nå?
Sitt helt stille, bevar roen. Jobb, jobb, jobb. Se opptatt ut.
Hils overrasket, men glad.
Ikke snakk for mye, bare akkurat nok til at hun får lyst til å være litt til.

Og for all del, ikke la henne forstå at lyden av stemmen hennes gjør deg varm i kroppen.
Ikke se på henne med åpen munn. Tørk sikla fra haka.

Finn på noe fornuftig å snakke om.
Hmm.
Alt hadde vært så mye enklere om hun hadde vært interessert i motor. Da kunne du kommet med noe smart, noe som kanskje imponerer henne. Eller orienteringsløp. Det kan du jo masse om.
Men du har ingenting å stille opp med.
Og gjør som vanlig.
Babler usammenhengende om fotball og sysaker. Sier for mye om for lite, og gjør desperate forsøk på virke interessant.

Selvsagt lykkes du ikke. Hun vet vel knapt at du finnes.
Hyggelig, og uten snev av lange blikk, ønsker hun deg en god dag videre og er ute av døra.
Bilen starter opp, og hun er borte.

Hodet koker, hjertet hamrer.
En papirbunke flyttes et par ganger.
Og så er det over.





lørdag 3. november 2012

Fantastisk lykkelig?

Hvor anerkjent er det å være mindre enn fantastisk lykkelig?

Jeg mener. Å bare være tilfreds med livet. Å ha det godt nok, liksom.
Å våkne om morran og kjenne at gleden ikke er akutt tilstede.
Ikke trist. Men ikke hoppende glad heller. Sette seg i en litt kald bil med liten motor og ultrakjedelige "kjønnsduellen" på radio. Og ikke ha tiltak nok til å skifte kanal.
Selvsagt tar det seg opp. Bilen blir varm og musikken skifter.
Og i løpet av dagen har man opplevd både store og små gleder. Fredagslunsjen, gode smil og varme stemmer. En kopp kaffe, en overraskelse fra en god kollega.
Kjent på stille lykke.

Eller å ikke være tilfreds. Faktisk ha det tomt og trist i livet. Er det anerkjent?
Er det greit å føle seg ensom, kjenne at ting gjør vondt, eller at mestring er en sjelden vare?
Å være i et kjølig forhold, langt fra "Love Actually" eller Shakespeares elskende par. Og tenke at sånn er det bare.
Å streve med konsentrasjonen, sånn at lærere og andre kan ta deg for å være lat eller dum? Da er det lettere å starte med bråk og tull for å flytte fokus. Er det mislykket å ikke lykkes?
Hva med alle de, som sliter med psykisk sykdom eller rus, eller som ikke har råd til dyre klær, mobiler, duppeditter eller kinoturer med venner?
Det er nok et stykke til lykkefølelsen der.

Men sier vi noe om dette når vi viser ansikt ute blant folk?
Viser vi hvordan det er å ikke være fantastisk lykkelig?

Jeg kan snakke for meg sjøl, og si at jeg ikke liker å vise andre at jeg er nede.
Jeg er ikke så redd for fasaden min, den er jo likevel et lett forvekslingsord med fadese.
Det ligger kanskje mer i at jeg ikke vil være den som trenger hjelp. Jeg er tryggest om jeg får være på tilbydersiden.
Jeg føler meg liksom litt mer nyttig der.

Om vi lykkes, er vi lykkelige da?

Og, må man være fantastisk lykkelig for å være tilfreds?



God Lørdag