Hæ...?

Gamle Stivbeinten bytter navn til Gamle Tunghørten.
I den senere tid har han tatt seg opp når det gjelder kroppslige ablegøyer. I dag prøvde han til og med å pare seg med et teppe, noe han ikke har gjort på årevis. Og selv om teppet lå oppi sofaen så han seg ikke berga før vi dro det vekk fra'n. Med to bein på gulvet, to i lufta og haka på sofakanten gjorde han de bevegelsene man ikke tar feil av. Gamle mann.

Jeg tror faktisk han opplever en ny ungdom. At han er tilnærmet døv ser ikke ut til å plage ham nevneverdig. Ørene brukte han jo ikke den gangen de virket, uansett. Det nærmeste han har vært å komme da han blir ropt etter, er å stoppe opp, som for å vise at han har hørt deg, og deretter fortsette i samme tempo den retningen han løp. Og det har aldri vært tvil om hørselen hans i tidligere dager. For om Bonden åpner en sjokolade nede i skjærebua så det knitrer i papiret, er han på plass før sjokoladen når drøvelen. Og da er det broderlig deling på de to.

Han har alltid vært ekstra ivrig i bjeffinga når vi har sett sauer. Det kan jo være fordi han syns de likner på'n, ikke veit jeg. Og for bare tre år siden var det sånn at bare lyden av sauebjeller var nok til å sette igang en solokonsert for samojed. Sånn er det ikke nå. Han er fortsatt like ivrig på sau, men han må se dem først. Og det er fort gjort å ta feil av sauer og store steiner, om øynene begynner å bli svakere. En sauebjelle holder liksom ikke lenger. Ikke engang kubjellene hos naboen slår igjennom hos ham nå. Nå kan jeg kjøre bilen helt inntil der han ligger og sover, gå ut, slå igjen bildøra og gå forbi ham uten at han reagerer.
Om jeg da ikke har med meg pizza.

For nesa hans er det ingenting i veien med, takk. Det vil være en merkelig setning å si at han lukter godt. Alle som har møtt ham, med unntak av Bonden, vil stusse over en slik påstand. Men han snuser godt, da. Og den luktesansen bruker han for alt den er verdt. Bacon, for eksempel, blir aldri liggende på gulvet om vi skulle være uheldige og miste noe. Grønnsakene derimot, må plukkes opp.

Jeg har skjønt at Bonden har pleid å rope ham inn til middag da de bodde alene.
Og nå, om han ikke har fått med seg at det er middag på kjøkkenet, og ligger under bordet i stua med en matlukt i nesa, blir han nok litt forvirret.
For han har ikke hørt Bonden rope. Og da han bjeffer for å fortelle at han er klar, hører han ikke Bonden svare. Det ender med at han kommer tuslende inn, litt mulefunken over at vi har starta uten ham.

Det er stas å ha Gamle Tunghørte still going strong. Vi holdt på å miste ham i høst.
Det var tunge dager borti roa her.
Men som på trass og kjærlighet fra Bonden, blomstret han opp igjen og er sprekere enn han har vært på flere år.

Med unntak av hørselen da.