Vinteren kommer

 

Jeg har fått en smakebit i dag. Av hva denne årstiden har å by meg.
Med bøff både over og under haka har jeg trasket veilangs innover heiene på Sletthola.
Jeg hadde glemt vantene hjemme, og var kald på henda. Og egentlig også på kroppen.
Men da fikk jeg meg litt ekstra trim hvertfall, for innimellom måtte jeg sette opp farten og løpe litt for å få opp varmen.
Bonden og Tunghørt var i fint driv, og vi hadde sola i ryggen og cola i sekken.

Det er ikke noe hemmelighet at november er det mørkeste jeg kjenner til.
Jordene hjemme er svarte, løvet ligger på bakken, kvistene som står igjen er svarte, og lyset fra frontlyktene på bilen blir gjerne slukt av svarte vanndråper fra det iskalde novemberregnet. Sånn for å nevne noe. I tillegg er huden gjennomsiktig lyseblå, etter måneder uten sol. Og vi må skrape is om morran og ha på jakka for å gå med søpla.

Så da er det helt greit å komme opp til et område der snøen lyser opp kantene og månen viser vei.
Om kvelden. Og når jeg våkner neste morgen er hele området badet i et blårosa morgenlys.
Bonden synger til frokost fordi han vet det blir tur. Og jeg drikker min kaffe og knyter støvlene.
Lurer med meg Walther og hans salte mandler i sekken og setter nesa etter de to andre.

Det eneste jeg skal fortelle fra turen, er lyden av P (fe) og B (ve) når leppene er kalde.
Resten sier vel de ferfekte vildene tenker jeg.

God lørdag.