Fottrinn

Jeg har ikke store føtter.
Men jammen lager trinna mine gjenlyd i gangen.
Korridorer er fine sånn. De sier fra når noen kommer. Eller går.
Jeg har en gang jobbet med en blind mann, han sa "Hei, Jane" før jeg rakk å hilse.
Det var måten jeg gikk på, sa'n.

Har tenkt litt på det der, og kommet fram til at man ikke trenger å være blind for å legge merke til hvem som kommer gående.
Slentrende, klaprende, subbende eller stressa.
Jeg har korte ben. Til gjengjeld har jeg ofte litt høye hæler. Det kompenserer ikke de korte skritta, men jeg bare føler meg litt mer dame. Litt sånn Dame Edna, egentlig.
Jeg sitter med ryggen til døra på arbeidsrommet, og liker å høre på fottrinna i gangen. Jeg aner hvem som kommer, men kan ikke være sikker. En kollega har joggesko med knirk. En annen har lange, tunge skritt. Noen har så masse yttertøy som svisjer og bråker at det nesten ikke er mulig å høre trinna. De mest målbevisste skritta tillhører henne som er på utkikk etter en røykekompis i all hemmelighet før vi starter opp. Og det er ett sett med føtter som lager sterke fottrinn i korridoren, også. De rydder rolig vei, liksom. Og da er dagen god.

Hjemme er det ikke akkurat fottrinn i korridor som avslører eieren. Gangen er liksom ikke stor nok til å skritte ut i.
Det er mer hvordan døra blir rivi opp, og om skoene blir satt pent fra seg (Bonden), eller sparka veggimellom (ungene). - Eller om det er den godlynte tassinga til Gamle Tunghørt.
Når det gjelder husfruen har vi to alternativer. Om vinteren er det glidelås i sko og støvler, og bytte til strikkatøfler i gangen. Godt lent inntil noe for ikke å velte over haugen med sko.
Og om sommeren er det ingen pause i gangen, bare vase rett inn i de skoa som er på bena.
Om noen påpeker at jeg har utesko på inne, er jeg rask til å glefse at det er da jeg som vasker gulvene her!
Når sant skal sies, er det en oppblåst sannhet..

Jeg så Løvenes Konge en gang på nittitallet. (Egentlig noen og tjue ganger på nittitallet). Og en av favorittscenene mine var da Simba satte sin lille pote i forsporet etter sin far, Mufasa.
Etterhvert som jeg blir eldre og ser hva som kreves av meg som voksen, kjenner jeg faktisk ganske ofte på den følelsen. Av å se hvor liten fot jeg har i forhold til de som var før meg.
Mamma, for eksempel.
Jada, jeg vet at det ikke er et massivt gap mellom 38 og 39. Men den ene skostørrelsen. Den kjenner jeg faktisk.

Når vi en dag drar herfra, er det faktisk bare sporene etter oss som ses.
Det tenker jeg på.

God mandag