Else og Inga uten A

Jeg kunne egentlig tenke meg å dele noen funderinger rundt Else og Inga uten A.

Altså, i nynorskundervisninga denne uka kom jeg på en slags hugseregel for en typisk skrivemåte. Elevene lærte seg den, og jeg håper de får brukt for den en dag. Den handlet om at når jeg driver og skriver på nynorsk, så vil jeg ikke ha Else hengende bak. Og om Elsa ville være med, kunne jeg bytte henne ut med Inga. Uten å gå nærmere inn på nynorske skrivemåter, kan jeg si at jeg ble sittende litt i etterkant med noen undringer rundt begge damene egentlig.

Og her kommer en erkjennelse om nynorsk skriving:

En anelse av fortvilelse når de får en framleggelse av nynorsktentamens snarlige framtredelse. Den krever våkenhet og tilstedeværelse, forståelse for språkets oppbyggelse, samt en sterk mental helse. Etter gjennomførelse kommer kanskje en beklagelse, en følelse som påkaller tilgivelse.

Og Inga uten A kommer gjerne som en redning. Der en samling mennesker i full forvirring roper på en løsning for skriving og lesing i samkjøring, kommer det gjerne ei kjerring i sin beste aldring med god klaring. Uten banning og sverting kommer hun med en klargjøring som hjelper på saker og ting.

Nei da, så..

Hvem har sagt at jeg ikke tenker når jeg sitter stille med halvåpen munn?
Det er bare det at de tingene jeg tenker på ikke alltid har nytte i det virkelige liv.
Hadde vært så kult å én dag få bruk for alle disse tankene til noe matnyttig. Som å kløyve store vedkubber til oppnøring, eller bake gul mandelkake. Eller få rene vinduer.

Heldigvis ble det norsklærer av meg, for jeg vet ikke om så mange andre steder jeg hadde fått bruk for sånne tankerekker, om jeg skal være helt ærlig.

Og ærlig, se det er jeg ganske ofte.