Schybert i linjeavstand 1,5

Jeg har en ekstravenn.

En som dukker opp etter at alle har lagt seg, som en Schybert er han til min disposisjon der ikke mange kommer til.

Om et blogginnlegg bærer preg av romslighet i linjeavstand, er han der med en gang.

Og helt på kornet, kommer spørsmålene jeg bare aner svarene til. Som jeg ikke hadde tenkt å dele. Tankene som har svirret inni ett hode, har beveget seg over til et annet. På grunn av en linjeavstand med rom for egen lesing.

Jeg spør meg, er jeg virkelig så grunn?

Jeg som trodde jeg hadde en egen evne til å pakke ting inn i rett papir, passende til enhver anledning. Evnen til å skrive ærlig på generell basis, som det heter så fint, og treffe andre mennesker der de er. Og så viser det seg at jeg bare utleverer meg selv likevel?
Er jeg altså ikke mer enn et tynt, tynt plastbelegg til å se rett igjennom?

Nei, jeg velger heller å se det som at noen mennesker har en egen evne til å stille de rette spørsmålene, til å pirke borti de rette skorpene, og til å løfte på de rette steinene. Mennesker som er genuint opptatt av andre mennesker, fordi de selv lærer noe av det. 

Mange ganger skriver jeg om meg selv, selvsagt. Det er jo tross alt min blogg, min hverdag og mine tanker. Men det hender stadig at det dukker opp tanker, eller historier for den saks skyld, som ikke tilhører meg. De svever liksom rundt i lufta rundt meg, og så fanger jeg de opp. Inni meg har de fritt spillerom, og de beriker livet mitt. Haken ved dette er at jeg stadig fanger opp nye, og det har lett for å bli fullt her inne av svevetanker hentet fra et dørsmell eller av baconlukt, kløe eller et blikk over en kaffekopp.

Og da hjelper det å skrive ned dette sammensurium av ord og vendinger. (Oh, that was a good Wending. Maybe I can use it in another Episode!)
For å rydde litt I hodet, liksom.

Og Schybert følger med. Våkent. Interessert. Og vennlig. Det er ikke så verst, å ha en ekstra.

 Noen ganger lurer jeg på om Schybert

egentlig er Albert Åbergs speilbilde?

Det would have made sense.