Søndagstur i øsende regn

Å knyte støvlene og traske ut i regnet.
Dagen har startet med vann i tette, små dråper. Jakka vil holde meg tørr og varm, jeg har hette.
Bonden, av alle mennesker, holder paraply i den ene hånda og Gamle Tunghørt i den andre. Jeg kan kjenne lang vei at dette blir en god tur.
Det er noe helt spesielt med en søndagstur i regn.
Vi vil liksom ha strålende sol for å få den perfekte turen. Fuglene skal synge, og sola skal steike litt. Så kan vi komme på jobb mandag med litt farge i fjeset, og de andre kan være litt misunnelige.

Men om du tar på deg klær og går ut i skogen når det er vått overalt. Da vil du, i tillegg til å bli sett på som litt skrudd, få en tur med kanskje enda sterkere inntrykk.
Luktene som er ute, blir liksom mer ekte. Vi gikk gjennom ei tømmerlunde, med disen liggende i enden. Jeg tør påstå at for å kjenne mer av den kvaelukta må du være inni treverket. Bekken og jorda rundt blander seg til en brunaktig suppe, som lukter søle. Det minner om barneår med gummibukse og plastbøtte.
Og åsen, som på avstand ser blågrå ut, viser intense grønnfarger i mosen. Løv i brune farger ligger blankt og vått som et teppe over kvister og kongler.
Og tenke seg til, jeg fant noen traktkantareller som ikke har tenkt å gi seg enda!

Gamle Tunghørt er i slaget, han får gå uten bånd. Vi treffer jo ingen i dette været uansett. Med nesa i jorda og halen i været eier han tømmerveien innover mot Skogsvann.

Vi kommer fram til Hyttenurket, jeg har ikke vært der siden august-september. Skoddene må åpnes utenfra, og vi må nesten vasse for å få dem opp. Vannet er jammen høyt! Inne ser jeg at noen har funnet et lite smutthull, og bestemmer raskt at jeg må opp med bil så fort som mulig for å redde unna tekstiler fra musene. Matskapet er heldigvis potte tett, og der har jeg supper og kakao å imponere Bonden med. Vi fyrer opp og får en god lunk. Vannet renner av vinduene, og ute fortsetter det å regne.Gamle Tunghørt koser seg med lange snork på fillerya.

Vi trasker ned igjen. Tar en annen vei, glir i søle og på glatte kvister etter hogsten. Buksa klistrer seg fast til bena, som gjør huden tjukk og iskald. Hetta bråker mens jeg går, det er best å ta den av. Håret, som i går hadde frisørstil og det glatte lag, viser seg i mitt sanne ansikt som et trollete kråkereir etter kontakt med vannet i lufta.
Etter tre fire timer er vi hjemme. Det er varmt og godt, og jeg har rester fra gårsdagens pastaform i skapet. Og litt tam cola vi kan dele.
Og når maten er fortært ser vi sola bryter gjennom skylaget ute. En fantastisk regnbue over jordet.

Dette er en av de fineste turene jeg har hatt i år.