Melankolia...

Ikke bare stapp mett og sliten etter en lang dag.
Ikke bare lei av å rydde i gangen.
Og selv om du fortsatt ikke har trent, som du lovet deg selv i januar.. Ikke bare det heller.

Ikke bare slått ut av det lange mørket november byr på.
Eller matt over arbeidsmengden som langt overstiger lønnsslippen.
Nei. Ikke bare en vanlig dag, før juleferien frister og lyser der fremme.

Disse tingene er tross alt bare fragmenter.
De er krydder til det som ligger under.
Det vi ikke sier.
Menneskene vi ikke treffer, øyeblikkene vi ikke fanger.
De trinna vi trår feil, eller grensene vi tråkker over.

Telefonene vi ikke tar, og absolutt de vi tar som vi kunne latt være å ta.
Antrekket du kjøpte som strengt talt hverken passer kroppen eller pungen.
Kvalitetstiden som smuldrer opp i døsige sofagrynt eller høyt blodtrykk og ømme jeksler.

Når gitaren bare vil spille de mollstemte grepene,
og stemmen ikke holder til en hel sang.

Da er det på tide å leke med ordet.

melankolia
me lanke lia
malekolonia
klem'o'kila
me lunka'n i'a
melkiklonka
klami kloa
moliklemia

Før eller siden blir det til noe annet.
Noe du kan smile av.


Det er ordenes velsignelse.