Denne helgas spalte i Eikerbladet

Kommer du på julebordet?

Joda, planen er absolutt å komme på julebordet. Det kan bli moro det, selv om tidligere juleborderfaringer hvisker forsiktig at det går mye fint på TV den kvelden også…

Og siden jeg er kvinne, skal det opp mot julebordet vise seg et hav av utfordringer. Jeg skal fortvilet krafse ut alt jeg har i klesskapet, hive det på senga og erkjenne at Jeg har INGENTING å ha på meg. Så skal jeg ringe min shoppingheltinne-venninne SuperUnni, og hun skal hjelpe meg å kjøpe noe nytt. Vi skal bruke mange timer, og enda flere penger på å finne et minimalt antrekk som gjør at jeg ikke orker å ta av meg kåpa fordi det er så kaldt. Og matchende sko. Såklart. At disse skoene skal være umulig å bruke utendørs om vinteren, og ubehagelige å bruke innendørs, er en viktig del av helheten.

Og siden klær har det med å krympe, skal jeg selvsagt kjøpe diverse strømpebukser og supertrøyer som lover å løfte, holde inn og på plass, strekke, dytte, bære og fremheve på de rette plassene. Det er en stor jobb, - det gjør sæ’kke sjæl, for å si det sånn. Shock-back-up-undertøyet skal vise seg å rulle både opp og ned, sånn at jeg hele kvelden skal gå inn på damerommet, eller i små mørke hjørner av lokalet for å rette på stasen.

Før avreise hjemmefra skal alt se perfekt ut, med hele strømper og håret på plass på rett hode. Planen er å nippe til min juleøl, passe på at klærne ser bra ut og få med skoene hjem i medbragt pose. Jeg skal snakke passe lavt og passe lite med alle, og danse med verdighet. De andre skal sitte igjen med inntrykk av at jeg er ei dame på høyden, som har kontroll på bevegelser og uttalelser også etter et ørlite glass med livets vann.

Sånn.

Heldigvis for meg er Bonden ikke så nøye med hva jeg har på meg. Han syns kanskje jeg ser aller best ut i turklær, med litt bålsot i fjeset og lue på. Og at detta pyntefjaset er litt i meste laget. Det får meg til å fundere litt på dette med julebord..

Jeg mener. Hvem pynter vi oss for, egentlig, på julebordet?

Det er jo viden kjent at vi damer sammenlikner oss med hverandre. Vi snuser opp hva de andre skal ha på, i forkant, så vi slipper å møte opp med feil kleskode. Og det er nok på grunn av damene vi kjenner på en eventuell skrekk i forkant. Et løftet øyebryn, en usynlig kommentar til sidedamen etterfulgt av et skjevt smil. Det vil vi jaffal ikke ha! Tenk at de faktisk kan stå der borte og diskutere mine bilringer, uten at jeg hører dem en gang!

Men så er virkeligheten sånn, at de andre juleborddamene akkurat denne kvelden er travelt opptatt på egenhånd. De har sin egen push-hold-backup-plan de skal holde styr på, og er sånn passe innbitte der de ruller strømpebukser og balanserer på skyhøye trange sko. Mens de dytter puppene mot utringningen, og håper at ingen legger merke til det. Det blir rett og slett for mye, om de skal holde styr på meg i samme slengen!

Og mannfolka. De velsignede mannfolka. De syns jo vi er fine nok, bare vi smiler! Og etter hvert som livets vann tar tak i brillene deres, blir vi jo uansett bare penere og penere. 

Så min umiddelbare plan er å gå i skapet og finne en kjole med fin farge. Og om jeg klarer å få den igjen i ryggen, så blir’e sånn!