Dette var helgens spalte i Eikerbladet.

Vente te’ freddan.

Uka har gått i en vanvittig fart helt fra jeg mandag morgen måtte skrape is, fylle bensin og handle niste før jobben fordi jeg hadde glemt å kjøpe brød. Tempoet har som vanlig økt utover i uka, med en slags maxgrense torsdag kveld. Da er blodtrykket og vettet sannsynligvis på bristepunktet, og jeg balanserer på en sytråd for hva jeg kan klare. Men i det jeg truer øynene opp fredag morgen kjenner jeg igjen den spesielle forventningen som hører freddan te. Bare noen timer igjen nå. Så er det bena på bordet. Fyr i ovnen. Kanskje ostepop og et glass med stett. (eller fler, om det er den helga) Og det er jeg som bestemmer over fjernkontrollen på freddan.

Bonden er ikke spesielt glad i musikkprogram, og tar heller kveldsturen med Gamle Tunghørt, mens jeg sitter og synger i stua. Ja da, jeg vet at jeg er middelmådig, og ikke spesielt nytenkende med min freddasfeiring. Men så har jeg aldri påberopt meg de store nye vyer. Jeg er fornøyd med pizza eller taco når ungene er hjemme. De har vært ærlige nok til å si at pizzaen min ikke er spesielt god, - det er for mye rart på den, så vi har gjort oss godt kjent med utvalget på Bunnpris. Den nye take-awayen er faktisk såpass god at det blir freddan for hele gjengen. Da finner vi oss i både grøt og grønnsaker fra tidligere dager i uka.

Det beste med freddan er kanskje likevel den følelsen av å ha et blankt ark med helt nye fargestifter. Så kan jeg dele fargestiftene med dem jeg er glad i, og kanskje vi lager et fint bilde sammen.
Noen ganger er jeg litt ivrig med å dele ut fargene, og det blir fullt på arket lenge før alle er ferdige med å tegne. En stund ser det bra ut, mange farger er jo spennende. Men vi vet vel alle hvordan det gikk da vi i barndommen skulle male det fineste bildet med vannfarger og pensel. Det var et punkt der det gikk over til at alt ble brunt, og uansett hva vi tilførte ble det mørkere og mørkere. Dette fenomenet har jeg senere lært om i temaet lys og farger, og har egentlig kunnskap nok til å kunne unngå den mørkebrune suppa. Men jeg går like modig i den samme fella, gang på gang.

Mamma er et av de klokeste menneskene jeg kjenner. Hun blir innimellom betenkt når jeg forteller om alt jeg har planer om i helgen, eller alt jeg faktisk har gjort de få fritimene mellom fredag klokka tre og mandag halv åtte. Pass på nå, Jane. Du må jo puste litt også. Sier hun. Og hun har rett. Utfordringen min ligger i å verne om mine favorittfarger, og ikke dele ut alt på en gang. Noen ganger er faktisk hele arket ferdig fargelagt allerede før freddan inntreffer, fordi jeg har så lyst til å få med meg alt! Og tenk at jeg skulle bli førti før jeg forsto at disse arkene vi får utdelt faktisk ikke er store nok til at alle kan tegne på det samtidig.

Denne freddan har jeg tenkt å dele fargestiftene med dem hjemme. Men jeg skal beholde noen helt for meg selv også. Med dem skal jeg tegne en liten fottur opp til Hyttenurket. De andre har sikkert ikke lyst til å være med uansett. Arket  blir nok likevel ikke tomt. De er ganske flinke til å tegne hele gjengen, så jeg regner med at det kommer til å bli en vakker tegning med klare farger innen mandag morgen står klar med vekkerklokka.