Snøen har kommet

Jeg klager oftere om vinteren, tror jeg. Det er kaldt eller vått, mørkt og gørrtrist i mange av døgnets timer. Når det blåser skjer det helst fra nord, og alltid når jeg fyller bensin. Og det virker som år siden jeg lå i hagegynga med gitaren på magen. Barbeint med håret i badetugger. Nå er hagegynga en iskald vits i hagen, gitaren på magen er nå en blytung sekk på ryggen. Og den sunne smoothien jeg ble så god på å lage i varmen frister ikke i det hele tatt. Nei, gi meg heller en kopp med varm kakao. Og krem. Masse krem, som ikke engang med masse fantasi kan minne om solkrem. Sommerens fornøyde grynt er byttet ut med irritable snøft. Fregnene på nesa er bleke minner, og det er bare så vidt lipglossen redder dagen.

Men, så en dag.

Det å våkne kjennes ikke så verst ut. Det er akkurat som om noen har skrudd på lyset ute, enda klokka bare viser seks timer og tjue minutter. Bonden min ser ut og gnir seg i henda. Ungene jubler stille. Ute ligger et tynt lag med lys og dekker bakken. Bakken som i går kveld svelget unna alle lysstrimer, og som bare gulpet kaldtvann og søle, har i løpet av natten forvandlet seg til noe hvitt, kaldt og trivelig! Barndommens forventninger kiler faktisk litt i magen enda, og jeg gleder meg til å se en snømann.

Dette kalde som knirker når vi går på det, og som vi kan lage lykter og snøballkrig med. Som det ikke er så vondt å falle i, og som gjør at det virker kortere til jul. Her kommer det dalende ned fra himmelen i store flak. Til full forlystelse. Om vi tillater oss den barnlige gleden over endelig å få snø, blir sannsynligvis dette en av de bedre dagene i år. Om vi ligger på ryggen og ler i bunnen av en akebakke kan vi bare stikke ut tunga og få små, kalde fnugg i munnen. Og når vi ser opp mot det hvite som hvirvler rundt oss og ned på oss, kan vi kjenne på hvor godt det er at jakka er tett i nakken.

Ja da. Snømåking og glatte veier. Jeg vet dette. Jeg er til og med enig. Snøen lager masse trøbbel når bilene blir liggende i veikanten. Og all denne tunge snøen skal flyttes på og fjernes fra gårdsplasser rundt forbi. Men jeg er en av de heldige. Eller bortskjemte. Fordi Bonden min brøyter gårdsplassen, skifter til vinterdekk, bærer ved og gleder seg til å smøre skia. Bortsett fra det med skia, så medfører dette kun positive opplevelser med snø for min del.

Det minner meg på et fremkomstmiddel vi brukte mye før, men som liksom ikke kommer helt til sin rett lenger. Sparken. Med skrekk tenker jeg på den farta vi klarte å få, med to foran og to bak på bestemors spark, nedover veien hos oss. Hadde bestemor visst om våre hasardiøse finter og nestenulykker, ville nok sparken vært innelåst i boden til neste sommer. Med dagens salta veier er ikke farta noe å engste seg over. Ikke mye sparkeføre nå, gitt. Jeg lurer på om alle sparkene rundt i nabolaget rett og slett har rusta opp jeg, av veisalt!

Når jeg ser den hvite snøen som pakker seg rundt buskene og gjør grantrærne tunge, får jeg lyst til å lage grøt og skrive julekort! Jeg tenner lys i lykter, leter fram strikkepinner og garn og synger julesanger mens jeg tenker på alle de som sikkert vasker til jul. Ett lite øyeblikk er ideen der, om jeg også kanskje skulle… i år… Men den slipper heldigvis taket like brått som den kom.

Jeg sørger heller for å få i hus de ulike sakene som skal konsumeres nå framover. Marsipan, mandler, pepperkakedeig.  Og så sørger jeg for å konsumere det.
Det ska’ gjørras det å, - det gjør sække sjæl, for å sire sånn.