torsdag 28. februar 2013

vinterferien i eikerbladet uke 9



Vinterferie!
Mørket har pressa alle vitaminene ut av skrotten, lekser og oppgaver har tatt over så lenge at minnet om barbeint bare kjennes som luftspeilinger over varm asfalt. Desperasjonen etter vitaminer tvinger selv ungene til å spise opp fisken sin, jeg sprengfyrer for å kjenne at det blir litt for varmt og prøver å overse at huden min ser ut som benkevarm kefir. Leggene har naturlig isolasjonsmateriale og ullsokker funker bedre enn barbeint. Sånn er det ofte i februar.

Men det er vinterferie, og jeg har sett sola flere ganger allerede!
Den varmer sjela og takskjegget, enten jeg trasker av sted på ski eller sitter helt stille.
Denne ferien har jeg faktisk prøvd begge deler.

Min første tanke når det er noen fridager med sol, er å sitte på en stol inntil veggen, med pledd og solbriller og slikke i meg alle de tynne, tynne strålene med vitaminer. Med kaffekoppen, kanskje gitaren og et par gode venner. Og hele dagen til rådighet.
Heldigvis har jeg Bonden og Gutta Krutt i livet mitt, og de sørger for at min første tanke ikke slår til. Skal jeg tro Bonden, er det å sitte stille på en soldag like interessant som å se negla gro, og han har tre likesinnede på laget sitt. Så da blir det å pakke ski og utstyr oppå hverandre i bilen, lirke inn to gutter og Gamle Tunghørt og kjøre til fjells. Bonden er redusert, med en skulder ute av drift, men det hjelper jo ikke meg. Til fjells bærer det, og jeg skal gå på ski, enten jeg vil eller ikke.

Bortoverski er noe træl. Umulig å kontrollere, hverken sving eller brems slår inn når jeg trenger dem. Og det gjør jeg stort sett hele tiden, bortsett fra i oppoverbakke. Da går det til gjengjeld bakover ved hvert tak. Og når jeg kommer opp bakken møter jeg en isende sno fra nord som stikker i ansiktet.  Men når det er lange, duvende sletter, med vinden i ryggen og sola i fjeset. Og gutter som småprater litt med mamma. Og en bonde som stråler herfra til evigheten.. Da er bortoverski ikke så verst likevel. Vi finner en fin plass med nok bakker rundt til at de gale får svingt seg, og nok ly til at mamma og Gamle Tunghørt får hvilt seg. Med rompa godt festa til underlaget og noe varmt i koppen ser jeg saltoer, snøballkrig, løssnøkjøring og snøhulebygging på trygg avstand. Og takker Bonden for at han er så sta og barnslig at det blir skitur enten jeg vil eller ikke.

Jeg kan til nød like å stå på stålkantski, der bena sitter skrudd fast i altfor trange støvler. Om snøen er myk. Og det ikke blåser. Eller snør. Og om ungene er med. Selv om de trekker lodd for å slippe å kjøre heisen med meg fordi det er så flaut. Jeg snakker for høyt, kløner med heisen og ler når jeg dummer meg ut. Etter hvert har det blitt mer at jeg sitter i varmestua, gjerne med strikketøy eller litt skolearbeid, mens gutta kommer inn jevnlig for å rapportere at de er i live. Heldigvis er ikke Bonden tam. Han kommer nok aldri til å bli det heller. Så gutta kjører om kapp med hverandre, ser hvem som hopper lengst, høyest og gærnest. Og jeg. Jeg tar gjerne heisen ned igjen også, bestiller meg en kaffe og myser mot tidligvårens vitaminer. Den gamle, firbente ligger mest og slapper av, og letter på hodet om han lukter pølse eller pizza. Når gutta er stive i blikket og mo i knærne er stålkantkjøringa over for dagen. Da er det full oppakning på nytt, med ski og utstyr, folk og dyr rundt omkring i bilen. Praten går om hvem som har gjort hva i bakken, og jeg lærer ett og annet triks på stålkant. Som jeg lagrer i tilfelle jeg trenger det en dag.

onsdag 20. februar 2013

Pilketur!




Jeg baker pinnebrød og forbereder meg til pilketur. Det fine med pinnebrød er at jeg kan lage det av nesten hva som helst. Uansett hva slags mel, olje eller krydder jeg bruker smaker det likt når det er ferdig brent over bålet. Sot smaker det samme uansett hva det var i utgangspunktet, og jeg blander rugmel og grillkrydder, hvetemel, vann og olje med litt annet jeg finner på benken. Og en kjempediger pose med marsmallows fra Sverige skal i sekken. Kaffen får jeg vente med å lage til i morgen tidlig.

Skolen arrangerer vinteraktivitetsdag, og jeg er frivillig satt opp på pilking sammen med tre gode kolleger og noen friluftige elever. Det viktigste med en vellykket pilketur er etter min oppfatning bålet på land. Det er fort gjort at heltene fryser litt på beina, og om det blir lite fisk kan det være lurt å ha noe annet å grille på bålet for ikke å sulte i hjel. Eller for å tenke på noe annet et øyeblikk i nederlagets stund. Disse pilkegutta syns egentlig fisk er bedre på kroken enn på grillspyd likevel.

Ikke for det, forutsetningene for å få noe er absolutt til stede. To bokser med maggot står i klare i kantinas kjøleskap, og om ingen har brukt dem på brødskiva skal vi træ kroken full og lure både den ene og den andre svømmeren i morgen. Jeg har hørt rykter om at det finnes killerabbor, rekesalat, kjempegjedde og havhest der oppe. Uansett mye god mat for de som spiser sånt.

Vi har ei diger kasse med pilkestikker som jeg håper er surra pent sammen etter forrige pilketur. Ellers kan første halvdel av dagen gå med til å løse floker og knekke plastpinner i sinne. Da er det også godt vi har bålet. Jeg må huske å ta med nok ved. Og kanskje en gitar eller to, som avledning. Vi skal i hvert fall ha med to gvasse isbor.

Vannet vi skal pilke på er såpass grunt at jeg er redd vi må bore ned til myra før vi er gjennom isen enkelte steder. Men det er egentlig like greit. For det er fort gjort å bli engstelig når man har ansvaret for andre, om det skulle vise seg at isen er tynn eller usikker. Og det hjelper ikke akkurat at det kommer noen med katastrofetanker klare, og spør bekymra om det blir pilketur, nå som isen er livsfarlig. Det står i avisene!

Jeg og hiver meg inn på nettet for å sjekke isvarsel. Der leser jeg om hvordan jeg skal spre armer og bein om jeg havner uti isen, og rullekrabbe innpå igjen der jeg kom fra. Svelg. Jeg kjenner adrenalinet gjør seg klar til en skikkelig runde i kroppen min, men finner ikke noe varsel for det lille vannet vi skal på. Heldigvis får jeg bekrefta fra sikre kilder at det er skikkelig stålis. Bonden min har vært der oppe flere ganger og forsikrer meg om at vannet er grunt. – Den eneste faren på Junger, må værra at fisken er klemt i hjel av isen, som sannsynligvis er nerat bånn flere stand. Pass på å dra opp boret når det blir brunt, fra myra, så gåre nok bra!

Så, beroliget av selve pilkeren i livet mitt, pakker jeg sekken med likt og ulikt av votter, lomper, fyrstikker og kniv. Og jeg er glad for at vi ikke hadde planlagt en pilketur på fjorden, men på et lite vann i skyggen oppå en kald ås. Jeg håper at noen av elevene er sikre på veien inn til vannet, siden stedssansen min fortsatt er under opplæring.

Skitt fiske!

mandag 18. februar 2013

Inter(esse)nett




Jeg leser om nye kjoler og treningstips, som jeg er spesielt utvalgt til å få tak i. Uten å søke først. Det står i margen på facebooken min. En haug med reklamer på hvordan jeg, en førti år gammel mor og lærer, sannsynligvis lett overvektig, klistret fast i tidsklemma midt i selvrealiseringsalderen, kan få optimalt ut av livet mitt.
Om jeg bare klikker her. Eller der.
For å være ærlig hender det ofte at jeg er innom tanken på å klikke, men det er heller som en reaksjon når jeg finner vrengte sokker på stuebordet. Igjen. Eller når jeg hører gutta krangle om hvem som er mest dust. Igjen. Men det er en annen type klikking.  

Og jeg leser om andre menneskers matvaner og leggetider. Søvndyssende og vennlig. Eller visdomsord og vitser, ferdig laget, bare til å kopiere og legge inn på egne statuser. Med fine bilder i farger og med glitter. For ikke å snakke om treningstimer med spinning, jogging, zumba, svømming… Etterfulgt av en helsebringende spinatsmoothie eller et velfortjent glass med noe sterkere enn vann.

Som veldig mange andre kan jeg velge å løfte haka så høyt jeg klarer og si at de som legger ut sånt på nettet er dumme. Men det tør jeg ikke. For jeg vet at jeg gjør akkurat det samme sjøl, flere ganger. Og jeg er sannsynligvis en av dem som dynker andres nyhetsvegg med velmenende søppel. Jeg kan finne en musikkvideo som andre bare se. I og for seg helt ok, men jeg klarer kanskje å legge ut to til, pluss en ny statusoppdatering før jeg gir meg. Og alt dette på under halvtimen. Etter det drar jeg på med et blogginnlegg, som jeg linker rett opp til profilen min, og dermed er en venns nyhetsvegg full.

Jeg tar meg i å lengte etter noen som forteller om noe spesielt.  Kanskje en vanvittig bråkete promp som trengte seg på i butikk-køen. Som fikk folk til å snu seg og gå. Eller en innrømmelse av typen “jeg-drømmer-om-å-bulke-meg-plass-mellom-to-biler-i-lukeparkering”, eller noen som har surfa på porno. Og blitt tatt på fersken av sjefen sin. Eller noen som er hemmelig forelsket, og som avslører seg uten å mene det. Hva som helst, bare det ikke er noe flinkis om baking, vasking, eller trening. 
Noe som vekker meg opp fra den blaserte dvalen.  Hva med et bilde av egne bilringer, eller av de hårete, hvite leggene? Istedenfor perfekt frisyre og andemunn hadde det vært stas med et bilde av grå ettervekst og beige tenner. Et bilde der hud og tenner har samme farge fordi det er vinter og har vært det en stund…

Siden jeg stort sett ikke leser noe av dette på nyhetsveggen min, tar jeg det for gitt at ingen opplever sånt. Ingen piller nese i bilen, ingen synger surt i dusjen, ingen har seg på terrassen til naboen, ingen hyler av skrekk når de ser støvsugern og ingen roper til barna sine. Ikke jeg heller, så klart.

Jeg slipper å fundere på hvordan andre mennesker har det, for det ser jeg daglig. Ikke trenger jeg sende julekort eller bursdagskort lenger heller. Dette gjøres automatisk for meg, det er bare å klikke her. Eller der. Samtidig som jeg sender inn et bud på en hagegruppe i rotting til utropspris tretti kroner. Og hører på en låt på Wimp, mens jeg forestiller meg at en av de lekre kjolene på Zalando faktisk passer. Alt går an på internett.
Internett for enhver interesse. Interessenett.

Harryhandel på sitt beste

SuperUnni og Storebror har en toetasjes turnebuss som leies ut til artister. Nå for tiden er det Carpe Diems strikkeoppskriftslogo som pryder sidene dens, og den ser ganske kul ut.
Denne helga skulle den ikke brukes, og vi ble invitert med på tur til Söta Bror. Jeg var egentlig sikker på at Bonden kom til å takke nei, siden han for tiden er ute av drift. Han har en arm som henger rett ned i rein skjær skulderbetennelse. Men jaggu tok han affære!
Han ringte Simon Bilselger, en nabo borti grenda. Etter en kort briefing var han også overtalt og ville være med på tur. Og flere hang seg på. Til og med mamma!
Jeg satt i sofaen, lamslått over at Bonden anstrengte seg for en Harrytur til Sverige.

Klokka åtte lørdag morgen var han klar, sammen med Simon Bilselger. Ferdig med frokosten før jeg kom  ned trappa, og forberedt på å gå hvert øyeblikk. Jeg hadde morgenkåpa opp ned, håret på vent og ingen kaffe. Men en time etter sto vi på bussholdeplassen, klare for tur. To blad Røren, Bonden, Bilselgeren og meg.
Fem lokale helter, på vei for å kjøpe flesk med familie og venner, til sammen var vi tolv i tallet. I andre sammenhenger har det vært tolv disipler, men det er en helt annen historie.

Turen nedover var dryg, det ble ikke vekslet mange ordene. Selv om stemningen var hyggelig, var det i hvert fall tre stykker som sovnet. Greit for meg, så lenge sjåføren holdt seg våken.
Men da vi nærmet oss Systembolaget ble det fart i sakene. Det var ut i snøregnet, for å stå i kø utendørs før vi ble sluppet inn i puljer. Jeg hadde nyinnkjøpte superlekre sko som jeg øvde balansetrening med.
Følte meg på høyden, bokstavelig talt. Og dagen ble ikke akkurat dårligere da jeg fikk et kompliment i køen. -Eller, fikk kompliment... Det sto to karer bak meg og mamma, og de sa noe om en sexy dame. Fordi jeg hadde på så lekre sko trodde jeg det var meg de mente!
Uansett løftet det dagen.

Og når kjøpesenteret vi skulle inn på var større enn Hokksund sentrum, kilte det i shoppingcellene. SuperUnni og jeg tok fart. Jeg ville ha en parfyme, den gamle var tom. Vi skulle selvsagt spise litt, og finne noe superbillig i Sporten. Vel. Parfymen var like dyr som hjemme. Sporten gikk vi forbi tre ganger på leit etter do, og jeg handlet noen uglesjablonger på Panduro. Skoene var høye, smale og gangelaget ble mindre og mindre lekkert etter hvert som føttene mine protesterte. SuperUnni er ikke så urutt, og hadde flate knytesko. Jeg hadde lyst til å sette meg ned og klage.

Men så oppdaget jeg Godisbutikken! Den slår aldri feil!
Jeg fikk nye krefter, rettet meg opp og fikk los på de digre marsmallowsene.
Sendte SuperUnni rundt for å lete etter Love Hearts mens jeg fylte en pose med svarte salte penger.
Og hvite puter, dundersalt, skolekritt og rosasvarte drops.
Følte meg raus og kjøpte med noe til de stakkars som ikke var på tur. Og Lykken sto den kjekke bi. Jeg fant til og med en gullbarre og en liten cubaner til nesten ingen penger.

Litt slukøret fordi vi ikke fant Love Hearts, men likevel beruset og høye på sukkerdunsten betalte vi veldig lite for veldig mye i Godisbutikken.
Tenker nok treningsbloggen sliter med resultatene etter dette inntaket.

En kartong Doppio Passo, og turen ble fullkommen. Med verkende føtter og munnen full av lakris og sukkerskum vaklet vi tilbake til bussen der Bonden, Bilselgeren og Sjåføren hadde startet opp og satt på varmen.

En etter en dukka de andre opp med store poser og kjøleelementer. Da kom vi på at vi hadde glemt å gå i matbutikken! Men både føttene og vinglassene nektet å endre posisjon, så det ble med tanken. Jeg måtte rett og slett finne meg i en svensketur uten flesk. Mamma hadde selvsagt kjøpt det hun kom for, mens jeg halvsvimmel kjøpte ugler, garn, maling, og godis til gamle kjente.

Turen tilbake gikk som vanlig mye raskere enn turen fram.
Og alle var enige om at det var en fin tur.
Carpe Diem.



mandag 11. februar 2013

Treningsblogg III

Trena kondis i dag. 
Møkkaform.
Treningsblogg slutt.

En hemmelig Valentin?

Denne Valentin, som har sin egen dag...
Noen sier at han skrev et brev til sin kjære rett før han skulle dø.
Og gammel folketro vil ha det til at det var denne dagen fuglene startet å pare seg.
Jeg for min del syns hele dagen er noe oppskrytt tull.

Om det har vært sånn at jeg har vært litt forelsket, har jeg sjelden greid å holde det helt hemmelig uansett. Forelsket har jeg nok vært hele livet, i ulike karakterer, og det hender en og annen gang at jeg klarer å holde helt tett om det. I så fall er det til alles beste, og bør ikke ødelegges med hjertekort i hytt og gevær. Forresten har jeg aldri fått noe hemmelig fra noen på denne dagen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke det heller. Har ingen vært hemmelig forelsket i meg noen gang, eller er det flere som tenker at oppmerksomheter like gjerne kan komme andre dager? Det nærmeste kjærestegreier jeg har vært borti den fjortende februar, var en middag med påfølgende dumping etterpå. Og det var ikke en god dag.

Men i butikkene bygger det seg opp til århundrets kjærlighetsscene, og dette gjentar seg år etter år. Jeg så et kort som var høyere enn meg, og innrømmer at jeg undres hvordan en hemmelig beundrer får lagt et sånt kort på frontruta eller i jakkelomma til  sin hjertevenn. Eller bare å bære det inn på arbeidsrommet for å legge det litt usynlig mellom sakspapirer på pulten.. For tilfeldig oppdagelse og lett skjult rødming.

Nei, om Valentin kommer innom meg på torsdag skal jeg hilse pent og sende ham nedover til generasjonen etter. De som også syns Halloween er gøy. Så kan jeg ha mine småforelskelser i fred, og fuglene kan starte å pare seg.

Det ska' gjørras det og!

søndag 10. februar 2013

Søndag er Go'dag

Åh, hvorfor MÅ vi være med?!
Gutta er supersure, det er søndag og jeg har bestemt at vi sammen skal gå en tur på skauen. Avkommet har andre ønsker for dagen, og legger ingenting imellom. Herlig ærlig.

Jeg hører et uvisst antall argumenter for å slippe å bli med. De vil heller være sammen med venner, i bakken eller hjemme hos noen. Og slemme mamma står på sitt. Jeg forklarer at de vil bli glad for denne turen etter hvert. Selv om de kanskje er voksne før den dagen kommer. Men med litt flaks vil de kjenne allerede i dag, at det var litt ok likevel.
Det er ikke ok å bli tvingt, sier Tolveren, og lover at han ikke kommer til å syns det er ok, hverken nå eller om tretti år. Men etter at jeg har lovet at han kan kjøres rett i bakken etterpå gir han opp protestene og legger snowboardet på hengeren sammen med langrennskia. Trettenåringen har tapt noen kamper mot mamma i sitt unge liv, og innser at det er likegreit å tenke positive tanker. Til skøgs går'e uansett.

De to andre i følget, Bonden og Gamle Tunghørt, er som vanlig strålende fornøyde mens vi kler på oss. Bonden har laget sin spesial-niste som består av Bremykt, med litt ost og brød som skal brennes på bålet, og en diger brusflaske med fire kopper til. Jeg sender Bonden en stille, takknemlig tanke. Han som alltid må finne seg i surmuling rett før avreise på tur. Selv om det bare er han og meg. Jeg pleier vanligvis å være den tverre, den som heller vil være hjemme. Som ikke egentlig har lyst til å være med på tur, og som må finne ut etter hvert at det var skikkelig fint likevel. Nå ser han med undring på at jeg overtaler gutta etter beste evne og lover at de kommer til å kose seg, bare vent.

Han pakker reinsdyrskinn og kniv, litt tørr ved til å fyre opp med. Og Gamle Tunghørt står ved døra og bjeffer av gammel glede over knyting av skisko i huset. Bjeffinga går mellom marg og bein, og han får værsego' vente ute.

Vi fordeler ski og staver etter beste evne når vi parkerer. Jeg har forlangt at gutta skal gi turen en sjanse, og at de ikke skal klage. De er flinke. Vi har god glid, og det er ingen bakker å snakke om. Tolveren og Bonden har vært her med scooter tidligere i uka, sporet er bra. Jeg aner litt stolthet over det bra sporet. Stemningen er allerede mye lettere.

Vi finner lange, blanke, kalde istapper som henger ved siden av løypa. Umulige å knekke i hele lengden, men det hindrer oss ikke i å prøve. Drømmen er alltid å få løsnet en meter istapp inne ved rota. Bonden minner oss på at det henger noen enorme istapper i fjellveggen ute på vannet, og vi fortsetter innover. Vi skal til Gapahuken som de satte opp i sommer. Det er halvveis til Hyttenurket. Og vi skal gå på ski over vannet.

Ute ved vannkanten blir skiløypa litt mer utydelig, den blir gjerne det når farten på scooteren øker. Da glimter det til i øynene på Tolveren, for dette sporet har han kjørt opp. Jeg aner at han og Bonden har hatt det fælt så trivelig under løypekjøringa etterhvert som skisporet blir borte i en slags brøytekant bortover.
Men det er bra nok for meg, jeg har ikke store ambisjonene. Jeg aner Hyttenurket langt nede i sørenden av vannet, og angrer litt på at jeg ikke tok med nøkkelen. Tar likevel en tur nedover, mens de andre fyrer bål oppe ved Gapahuken. Ser på det som trim. Henda mine blir så varme at jeg må ta av vottene, og jeg staker meg fornøyd framover.

Den lille røde hytta står og venter på våren og varmen. Da blir det igjen fart i dørene, med kosting og fyring, sang og bading. Vi gleder oss litt, begge to, før jeg går opp igjen til de andre.

Oppe ved Gapahuken står Tunghørten, som også er nesten blind nå, og bjeffer fordi han ikke finner de andre. De står ikke langt unna, men det er utenfor synsfeltet hans, så nå kjefter han for at de skal gi seg til kjenne. Trettenåringen går bort og henter ham og så er det mat.

Mens vi sitter i sur bålrøyk og spiser svarte brødskiver dryppende av Bremykt og ost ser jeg at Gutta Krutt virkelig ga turen en sjanse. De koser seg begge to. Og Tolveren erklærer at han ikke gidder å dra i bakken i dag, likevel. Bonden vet å gjøre turen litt mer spennende, han bøyer ei buske som de klatrer opp i og prøver å holde seg fast mens han gjør alt han kan for å riste dem av.

Tilbake ved bilen har de sure fjesene glemt hvordan de skulle se ut. Kanskje disse gutta kommer til å ta samme kampen med sine egne unger en dag om, ja la oss si tretti år?




fredag 8. februar 2013

Drømmer

Min største bror har mikrofon. Jeg har sangglede.
Det skulle slumpe sånn at han hadde en frikveld, og jeg kom på besøk.
Siden det tilhører sjeldenhetene at han og jeg har fri samtidig, benyttet vi anledningen til å koble sammen disse elementene. La det være sagt at vi prøvde forgjeves å få SuperUnni med på leken, men hun fungerte som heiagjeng og kokk.
Neste gang, Unni.
Neste gang.

Ja da, jeg vet at det ikke hadde kommet med i Idol. Men det er fint nok for meg.

Dream a Little Dream of Me

Vi tok opp flere i samme slengen, blant annet "Man of Constant Sorrow" fra O Brother-filmen. Men den er jo liksom laget for menn da. Som sagger. O rømmer fra fengsel. Så jeg lar den ligge litt til, tenker jeg. Om ikke selveste George kommer da, som i reklamen for heldige damer.

onsdag 6. februar 2013

Evig eies kun det borte?

Så strekker man seg, litt lenger.
I håpet om å nå opp.
Ideen om det fullkomne
kan leve godt i uvissheten.

Den blir sikkert aldri like bra i virkeligheten
likevel.



tirsdag 5. februar 2013

Treningsblogg II

Det går jaggu unna med treningsblogginga mi, gitt!
Nå har jeg bestemt meg for å kjøpe ei pulsklokke. Et belte til å ha under puppa som forteller at jeg snart stuper om jeg ikke senker tempoet. Eller som forteller at med dette tempoet vil ingenting endre seg før badesesongen 2015.
Jeg er dame, og syns godt sånne klokker kan være helt enkle. For å være ærlig syns jeg det holder at ei pulsklokke faktisk måler pulsen, og stopper der.
Jeg har mer enn nok med å holde meg på beina, om jeg ikke samtidig skal bruke energi på å trykke på knapper og programmere inn neste tissepause eller avstand til vasken.
Hvor mye tror du ei sånn klokke kan koste?

Jeg entrer sportsbutikken og ber om den enkleste av de enkle pulsklokkene. Hverken prisbevisst eller kvalitetsbevistt. Men til gjengjeld ganske målbevisst. Mannen, ja det måtte være en mann, ser på meg som om han måler hvor høyt han kan dra meg i pris. Så jeg gjentar: Den skal BARE måle pulsen min, og den skal kunne brukes også i nærmest bevisstløs tilstand.
Han tar med en nøkkel og går innover i butikken. Jeg forstår at dette er snakk om summer, siden godsakene er låst inn i et eget glass-skap. Prøver å telle dager til lønning og spør om de er dyre, siden han låser dem inn. Han drar litt på det, og svarer noe om at akkurat den typen jeg skal ha ikke er spesielt kostbar, siden den er så lite funksjonell. Den koster bare sju hundre kroner.

Her ville en hvilken som helst mann jeg kjenner gått rett i fella. For hvem mann vil vel ha på seg at de har brukt mange hundrelapper på noe som er lite funksjonelt, når de bare kan legge til en liten tusenlapp eller to for å få en vanvittig bra toppmodell som til og med kan kobles inn som sykkelcomputer!
Men jeg lar meg ikke lokke, for min sykkel går ikke på strøm. Helt ærlig går den sjelden i det hele tatt, sykkelen min. Men om den først skal ut på tur, så blir det med nistekurv eller badetøy. Ikke med sykkelcomputerpulsklokke.

Jeg bestemmer meg for den enkle, dysfunksjonelle varianten til bare sju hundre og mannen starter å lete i skapet. OG skuruhasettpåmakan, de har ikke flere av den typen inne! Eldstemann, som er med på handleturen sier at jeg heller kan kjøpe den fine, rosa til bare tusen kroner. Mannen lyser opp. Han øyner et håp til å selge inn en annen modell, så han holder lenge på døra før han låser igjen. Da han til slutt ser slaget tapt, anbefaler han meg faktisk å dra over til konkurrenten for å kjøpe en, fordi han vet de har helt like klokker der borte!

Tanken slår meg, at han er veldig hyggelig. Men så kommer jeg på at de sikkert ser på det som tap, å bare selge bunnmodeller. Så derfor vil han heller at jeg skal handle hos konkurrenten.
Uansett tar jeg med meg mine sju hundrelapper ut, og må innse at det ikke var dagen for å kjøpe pulsklokke.
Da blir det nok ikke trening i dag.

Nei, noe ska'n jo ha som unnskyldning.

søndag 3. februar 2013

HELGEVASK!

Å gjøre reint til helga...
Jeg lurer på hvor mange som egentlig driver med det jeg. På ordentlig altså?
Hver fredag, alle gulver, støvtørking og vask av badet. Selv, - uten å betale noen for å gjøre det.

Jeg har opptil flere ganger sett at det er fredag eller lørdag når jeg begynner å hive ut skoa på trappa for å vaske gangen. Men ikke alltid. Og jeg tror jeg i løpet av ett år kan telle vaskefredager på stortærne. I tillegg kan det tenkes at jeg har starta med de beste hensikter og kasta ut både sko og unger for å strekke opp kåken. Og så har jeg blitt forhindra i å fullføre av en eller annen grunn. Kanskje jeg ikke klarte å finne den rette vaskemusikken, eller kanskje jeg bare skulle sjekke noe på facebook først. Eller telefonen har ringt. Eller jeg finner noe interessant når jeg rydder, som gjør at jeg blir sittende og glane, eller skrive om det. Og da flyr jo tiden..

Jeg vet ikke hvor flinke andre er til å spare. Men når det gjelder husarbeid er i hvert fall jeg veldig god på det. Jeg sparer godt og lenge, spesielt på ryddefronten. Derfor hender det ofte at min vaskedag stopper seg selv fordi jeg må rydde først. Eller brette klær. Og alle papirene som skal sorteres, det gjør sække sjæl, for å sire sånn. I tillegg kommer jo de vanlige oppgavene som å tømme eller fylle oppvaskmaskinen og vaskemaskinen, handle inn mat og rydde den på plass.

Om jeg kommer gjennom ryddinga er det på tide å støvsuge. Og det er DA utfordringene starter. Nest etter å fylle bensin, skifte dekk eller peile olje, er støvsuging det desidert verste jeg kan ta meg til! Jeg gidder ikke en gang å gå inn på hvor mange ganger den hekter seg bak dørkarmen og velter, eller hvor irriterende det er å bære støvsugeren opp trappa med den ene hånda og veive munnstykket rundt med den andre. Og oppdage at ledningen er for kort til å gjøre trappa ferdig.
Ja da, jeg vet at mange har sentralstøvsuger og er fornøyde med det. Jeg har hatt det sjøl en gang, i et annet hus.  Men jeg hata å støvsuge likevel, så det er nok konseptet framfor utstyret som vekker villdyret i meg.
Bråket.
Nei, gi meg en mopp, eller ei fille, så skal jeg heller koste opp på feiebrett de haugene som dukker frem.
Jeg liker faktisk å vaske. Om jeg kommer så langt.

Og støvtørking.
Er det min foreldregenerasjon som er flinke på det, eller er dere andre det også? Jeg kommer ikke til å fortelle noe om min egen arbeidsinnsats på dette feltet. For det er ingenting å fortelle.

Til gjengjeld er jeg glad som ei lerke når jeg pusser vinduer. Og vasker badet. Og bretter pleddet i sofaen. Da er det en god dag. Det blir så fint etterpå!

Alle disse oppgavene lar seg ikke gjøre på en enkelt fredag, om du spør meg. Og aller minst hver eneste fredag! Det ender ofte med at Bonden lemper alle skoa inn i gangen etter turen med Tunghørten fordi det har begynt å regne, og jeg er fortsatt ikke kommet så langt som å vaske gulvet.
Da står jeg kanskje og banner støvsugern over til de evige gulvtepper, og vi innser at Rom ikke var bygd på én dag.

Det er godt vi har stearinlys i huset, og at jeg er såpass glad i å lage mat.
Det blir helga av det også.

lørdag 2. februar 2013

Kirke-Olga

Jeg har blitt en kirkegjenger på mine halvvoksne dager.
Hver uke, faktisk. Og jeg vet hva en kantor er i virkeligheten. Kantor er en som optimistisk kommer til Bakke kirke hver onsdag kveld for å lære Skotselvdamer å synge etter noter.
Jeg har dyp medfølelse for ham ett øyeblikk. Men så kommer jeg på at han sikkert får betalt med mine skattepenger, og samvittigheten renses.

Jeg ble med etter at de andre hadde startet opp, så det var bare å henge seg på etter beste evne. Ved en stygg misforståelse ble jeg plassert rett inn i sopranrekka og opp i falsett. Det var da som pokker at jeg ikke kan passe kjeften min. Men jeg skal da jammen prøve før jeg gir opp, så det er full øving og full hals.
Sangene er så langt et utvalg av internasjonal karakter, siden tekstene er på engelsk, nynorsk, latin og tysk. I tillegg er kantor opprinnelig nederlandsk, og ei av damene er fra Vestlandet. Jeg drister meg til å si at Skotselv er verdens navle, og at kirkekoret vårt er en gjenspeiling av dette.

Selvsagt er det korøvelse den dagen i uka jeg jobber lengst. Det er liksom sånn ting henger sammen i min verden. Så etter noe leksehjelp er det middag, og i det jeg legger fra meg bestikket er det på tide å dra. Jeg har ikke evnen til å spise bittelite middag, og ikke erfaring nok til å skifte til bukse med strikk i livet før jeg drar. Det er bare å hive seg i bilen og gi gass.
Under oppvarmingen er det både turning og massasje, samtidig som vi utstøter de særeste lyder. Jeg gleder meg, for jeg elsker å synge. Det eneste er at jeg syns alle sangene ligger så inmari høyt, og jeg skulle ønske de ble lagt ned noen hakk. Jeg har nemlig hørt meg selv synge høye toner, og det er et studium verdt. Men det hindrer meg ikke i å synge av full hals, for jeg tenker det hjelper å ta i litt.

Det blir fort tomt for luft i lungene, og kantor ber oss huske på magen.
Slipp ut magen, da er det plass til mer luft!
Dette vet jeg jo egentlig fra før. Men buksa mi er mer enn trang nok, i tillegg til at middagen jeg nettopp spiste nå er på vei nedover. Det blir trangere og trangere ettersom magen eser ut, og jeg har ingenting å gå på den veien. Så jeg trekker pusten med skuldrene og holder i én tone av gangen.
Men jeg vil så gjerne få det til, og skjønner at jeg må åpne litt på linninga, fire litt på krava. Jeg sniker meg opp bak sopranene og slipper opp buksa nok til å få lufta ned i magen, men ikke så mye at jeg får rørleggersprekk. I ren lykke synger jeg til, og håper ingen legger merke til den åpne buksa.
Og det var sånn jeg ble sopran.

I falsett høres jeg ut som en blanding av Olga Marie og en søttendemai-pip. Men jeg skal ha for at jeg ikke gir opp. Og for at jeg kan noter. Så jeg må øve og øve og øve.
Jeg er heldig med at jeg kan bruke tomme klasserom på skolen om kvelden. Så lenge jeg sikrer at skolen er helt tom i forkant. Det er best sånn.

Jeg prøvde i går kveld, og det var et par steder i notene jeg var redd for glassrutene. Ikke fordi jeg nådde de høye tonene, for all del. Men den eneste jeg nesten nådde (tostrøken E) hadde en skingrende kvalitet som kunne skjært gjennom det meste. Fordi jeg sannsynligvis har selvpinings-genet i meg tok jeg det opp underveis for å kunne høre hva jeg gjorde galt. Jeg sang til det var tomt for lyd i stemmebånda mine og kjørte hjemover mens jeg hørte på opptakene i bilen. Disse moderne mobilene er fantastiske, det er bare å trykke på skjermen og så ordner resten seg sjøl. Jeg må innrømme at jeg tenkte på en Solo-reklame underveis ettersom jeg spilte av min egen sangstemme, og var glad for at jeg har noen flere dager å øve på.

Det geniale med sånne mobiler er ikke like genialt når jeg dagen etter skal innom Kiwi for å handle noe i matpausa, og mobilen ligger i veska. Uten skjermlås.

Så jeg hostet høyt og løp ut av butikken mens Olga Marie ulte sine lunger løse nede i veska.
- Nei, jeg bare nevner det..