Pilketur!

Jeg baker pinnebrød og forbereder meg til pilketur. Det fine med pinnebrød er at jeg kan lage det av nesten hva som helst. Uansett hva slags mel, olje eller krydder jeg bruker smaker det likt når det er ferdig brent over bålet. Sot smaker det samme uansett hva det var i utgangspunktet, og jeg blander rugmel og grillkrydder, hvetemel, vann og olje med litt annet jeg finner på benken. Og en kjempediger pose med marsmallows fra Sverige skal i sekken. Kaffen får jeg vente med å lage til i morgen tidlig.

Skolen arrangerer vinteraktivitetsdag, og jeg er frivillig satt opp på pilking sammen med tre gode kolleger og noen friluftige elever. Det viktigste med en vellykket pilketur er etter min oppfatning bålet på land. Det er fort gjort at heltene fryser litt på beina, og om det blir lite fisk kan det være lurt å ha noe annet å grille på bålet for ikke å sulte i hjel. Eller for å tenke på noe annet et øyeblikk i nederlagets stund. Disse pilkegutta syns egentlig fisk er bedre på kroken enn på grillspyd likevel.

Ikke for det, forutsetningene for å få noe er absolutt til stede. To bokser med maggot står i klare i kantinas kjøleskap, og om ingen har brukt dem på brødskiva skal vi træ kroken full og lure både den ene og den andre svømmeren i morgen. Jeg har hørt rykter om at det finnes killerabbor, rekesalat, kjempegjedde og havhest der oppe. Uansett mye god mat for de som spiser sånt.

Vi har ei diger kasse med pilkestikker som jeg håper er surra pent sammen etter forrige pilketur. Ellers kan første halvdel av dagen gå med til å løse floker og knekke plastpinner i sinne. Da er det også godt vi har bålet. Jeg må huske å ta med nok ved. Og kanskje en gitar eller to, som avledning. Vi skal i hvert fall ha med to gvasse isbor.

Vannet vi skal pilke på er såpass grunt at jeg er redd vi må bore ned til myra før vi er gjennom isen enkelte steder. Men det er egentlig like greit. For det er fort gjort å bli engstelig når man har ansvaret for andre, om det skulle vise seg at isen er tynn eller usikker. Og det hjelper ikke akkurat at det kommer noen med katastrofetanker klare, og spør bekymra om det blir pilketur, nå som isen er livsfarlig. Det står i avisene!

Jeg og hiver meg inn på nettet for å sjekke isvarsel. Der leser jeg om hvordan jeg skal spre armer og bein om jeg havner uti isen, og rullekrabbe innpå igjen der jeg kom fra. Svelg. Jeg kjenner adrenalinet gjør seg klar til en skikkelig runde i kroppen min, men finner ikke noe varsel for det lille vannet vi skal på. Heldigvis får jeg bekrefta fra sikre kilder at det er skikkelig stålis. Bonden min har vært der oppe flere ganger og forsikrer meg om at vannet er grunt. – Den eneste faren på Junger, må værra at fisken er klemt i hjel av isen, som sannsynligvis er nerat bånn flere stand. Pass på å dra opp boret når det blir brunt, fra myra, så gåre nok bra!

Så, beroliget av selve pilkeren i livet mitt, pakker jeg sekken med likt og ulikt av votter, lomper, fyrstikker og kniv. Og jeg er glad for at vi ikke hadde planlagt en pilketur på fjorden, men på et lite vann i skyggen oppå en kald ås. Jeg håper at noen av elevene er sikre på veien inn til vannet, siden stedssansen min fortsatt er under opplæring.

Skitt fiske!