vinterferien i eikerbladet uke 9

Vinterferie!

Mørket har pressa alle vitaminene ut av skrotten, lekser og oppgaver har tatt over så lenge at minnet om barbeint bare kjennes som luftspeilinger over varm asfalt. Desperasjonen etter vitaminer tvinger selv ungene til å spise opp fisken sin, jeg sprengfyrer for å kjenne at det blir litt for varmt og prøver å overse at huden min ser ut som benkevarm kefir. Leggene har naturlig isolasjonsmateriale og ullsokker funker bedre enn barbeint. Sånn er det ofte i februar.

Men det er vinterferie, og jeg har sett sola flere ganger allerede!
Den varmer sjela og takskjegget, enten jeg trasker av sted på ski eller sitter helt stille.
Denne ferien har jeg faktisk prøvd begge deler.

Min første tanke når det er noen fridager med sol, er å sitte på en stol inntil veggen, med pledd og solbriller og slikke i meg alle de tynne, tynne strålene med vitaminer. Med kaffekoppen, kanskje gitaren og et par gode venner. Og hele dagen til rådighet.
Heldigvis har jeg Bonden og Gutta Krutt i livet mitt, og de sørger for at min første tanke ikke slår til. Skal jeg tro Bonden, er det å sitte stille på en soldag like interessant som å se negla gro, og han har tre likesinnede på laget sitt. Så da blir det å pakke ski og utstyr oppå hverandre i bilen, lirke inn to gutter og Gamle Tunghørt og kjøre til fjells. Bonden er redusert, med en skulder ute av drift, men det hjelper jo ikke meg. Til fjells bærer det, og jeg skal gå på ski, enten jeg vil eller ikke.

Bortoverski er noe træl. Umulig å kontrollere, hverken sving eller brems slår inn når jeg trenger dem. Og det gjør jeg stort sett hele tiden, bortsett fra i oppoverbakke. Da går det til gjengjeld bakover ved hvert tak. Og når jeg kommer opp bakken møter jeg en isende sno fra nord som stikker i ansiktet.  Men når det er lange, duvende sletter, med vinden i ryggen og sola i fjeset. Og gutter som småprater litt med mamma. Og en bonde som stråler herfra til evigheten.. Da er bortoverski ikke så verst likevel. Vi finner en fin plass med nok bakker rundt til at de gale får svingt seg, og nok ly til at mamma og Gamle Tunghørt får hvilt seg. Med rompa godt festa til underlaget og noe varmt i koppen ser jeg saltoer, snøballkrig, løssnøkjøring og snøhulebygging på trygg avstand. Og takker Bonden for at han er så sta og barnslig at det blir skitur enten jeg vil eller ikke.

Jeg kan til nød like å stå på stålkantski, der bena sitter skrudd fast i altfor trange støvler. Om snøen er myk. Og det ikke blåser. Eller snør. Og om ungene er med. Selv om de trekker lodd for å slippe å kjøre heisen med meg fordi det er så flaut. Jeg snakker for høyt, kløner med heisen og ler når jeg dummer meg ut. Etter hvert har det blitt mer at jeg sitter i varmestua, gjerne med strikketøy eller litt skolearbeid, mens gutta kommer inn jevnlig for å rapportere at de er i live. Heldigvis er ikke Bonden tam. Han kommer nok aldri til å bli det heller. Så gutta kjører om kapp med hverandre, ser hvem som hopper lengst, høyest og gærnest. Og jeg. Jeg tar gjerne heisen ned igjen også, bestiller meg en kaffe og myser mot tidligvårens vitaminer. Den gamle, firbente ligger mest og slapper av, og letter på hodet om han lukter pølse eller pizza. Når gutta er stive i blikket og mo i knærne er stålkantkjøringa over for dagen. Da er det full oppakning på nytt, med ski og utstyr, folk og dyr rundt omkring i bilen. Praten går om hvem som har gjort hva i bakken, og jeg lærer ett og annet triks på stålkant. Som jeg lagrer i tilfelle jeg trenger det en dag.