Inter(esse)nett

Jeg leser om nye kjoler og treningstips, som jeg er spesielt utvalgt til å få tak i. Uten å søke først. Det står i margen på facebooken min. En haug med reklamer på hvordan jeg, en førti år gammel mor og lærer, sannsynligvis lett overvektig, klistret fast i tidsklemma midt i selvrealiseringsalderen, kan få optimalt ut av livet mitt.
Om jeg bare klikker her. Eller der.
For å være ærlig hender det ofte at jeg er innom tanken på å klikke, men det er heller som en reaksjon når jeg finner vrengte sokker på stuebordet. Igjen. Eller når jeg hører gutta krangle om hvem som er mest dust. Igjen. Men det er en annen type klikking.  

Og jeg leser om andre menneskers matvaner og leggetider. Søvndyssende og vennlig. Eller visdomsord og vitser, ferdig laget, bare til å kopiere og legge inn på egne statuser. Med fine bilder i farger og med glitter. For ikke å snakke om treningstimer med spinning, jogging, zumba, svømming… Etterfulgt av en helsebringende spinatsmoothie eller et velfortjent glass med noe sterkere enn vann.

Som veldig mange andre kan jeg velge å løfte haka så høyt jeg klarer og si at de som legger ut sånt på nettet er dumme. Men det tør jeg ikke. For jeg vet at jeg gjør akkurat det samme sjøl, flere ganger. Og jeg er sannsynligvis en av dem som dynker andres nyhetsvegg med velmenende søppel. Jeg kan finne en musikkvideo som andre bare må se. I og for seg helt ok, men jeg klarer kanskje å legge ut to til, pluss en ny statusoppdatering før jeg gir meg. Og alt dette på under halvtimen. Etter det drar jeg på med et blogginnlegg, som jeg linker rett opp til profilen min, og dermed er en venns nyhetsvegg full.

Jeg tar meg i å lengte etter noen som forteller om noe spesielt.  Kanskje en vanvittig bråkete promp som trengte seg på i butikk-køen. Som fikk folk til å snu seg og gå. Eller en innrømmelse av typen “jeg-drømmer-om-å-bulke-meg-plass-mellom-to-biler-i-lukeparkering”, eller noen som har surfa på porno. Og blitt tatt på fersken av sjefen sin. Eller noen som er hemmelig forelsket, og som avslører seg uten å mene det. Hva som helst, bare det ikke er noe flinkis om baking, vasking, eller trening. 

Noe som vekker meg opp fra den blaserte dvalen.  Hva med et bilde av egne bilringer, eller av de hårete, hvite leggene? Istedenfor perfekt frisyre og andemunn hadde det vært stas med et bilde av grå ettervekst og beige tenner. Et bilde der hud og tenner har samme farge fordi det er vinter og har vært det en stund…

Siden jeg stort sett ikke leser noe av dette på nyhetsveggen min, tar jeg det for gitt at ingen opplever sånt. Ingen piller nese i bilen, ingen synger surt i dusjen, ingen har seg på terrassen til naboen, ingen hyler av skrekk når de ser støvsugern og ingen roper til barna sine. Ikke jeg heller, så klart.

Jeg slipper å fundere på hvordan andre mennesker har det, for det ser jeg daglig. Ikke trenger jeg sende julekort eller bursdagskort lenger heller. Dette gjøres automatisk for meg, det er bare å klikke her. Eller der. Samtidig som jeg sender inn et bud på en hagegruppe i rotting til utropspris tretti kroner. Og hører på en låt på Wimp, mens jeg forestiller meg at en av de lekre kjolene på Zalando faktisk passer. Alt går an på internett.

Internett for enhver interesse. Interessenett.