Søndag er Go'dag

Åh, hvorfor MÅ vi være med?!
Gutta er supersure, det er søndag og jeg har bestemt at vi sammen skal gå en tur på skauen. Avkommet har andre ønsker for dagen, og legger ingenting imellom. Herlig ærlig.

Jeg hører et uvisst antall argumenter for å slippe å bli med. De vil heller være sammen med venner, i bakken eller hjemme hos noen. Og slemme mamma står på sitt. Jeg forklarer at de vil bli glad for denne turen etter hvert. Selv om de kanskje er voksne før den dagen kommer. Men med litt flaks vil de kjenne allerede i dag, at det var litt ok likevel.
Det er ikke ok å bli tvingt, sier Tolveren, og lover at han ikke kommer til å syns det er ok, hverken nå eller om tretti år. Men etter at jeg har lovet at han kan kjøres rett i bakken etterpå gir han opp protestene og legger snowboardet på hengeren sammen med langrennskia. Trettenåringen har tapt noen kamper mot mamma i sitt unge liv, og innser at det er likegreit å tenke positive tanker. Til skøgs går'e uansett.

De to andre i følget, Bonden og Gamle Tunghørt, er som vanlig strålende fornøyde mens vi kler på oss. Bonden har laget sin spesial-niste som består av Bremykt, med litt ost og brød som skal brennes på bålet, og en diger brusflaske med fire kopper til. Jeg sender Bonden en stille, takknemlig tanke. Han som alltid må finne seg i surmuling rett før avreise på tur. Selv om det bare er han og meg. Jeg pleier vanligvis å være den tverre, den som heller vil være hjemme. Som ikke egentlig har lyst til å være med på tur, og som må finne ut etter hvert at det var skikkelig fint likevel. Nå ser han med undring på at jeg overtaler gutta etter beste evne og lover at de kommer til å kose seg, bare vent.

Han pakker reinsdyrskinn og kniv, litt tørr ved til å fyre opp med. Og Gamle Tunghørt står ved døra og bjeffer av gammel glede over knyting av skisko i huset. Bjeffinga går mellom marg og bein, og han får værsego' vente ute.

Vi fordeler ski og staver etter beste evne når vi parkerer. Jeg har forlangt at gutta skal gi turen en sjanse, og at de ikke skal klage. De er flinke. Vi har god glid, og det er ingen bakker å snakke om. Tolveren og Bonden har vært her med scooter tidligere i uka, sporet er bra. Jeg aner litt stolthet over det bra sporet. Stemningen er allerede mye lettere.

Vi finner lange, blanke, kalde istapper som henger ved siden av løypa. Umulige å knekke i hele lengden, men det hindrer oss ikke i å prøve. Drømmen er alltid å få løsnet en meter istapp inne ved rota. Bonden minner oss på at det henger noen enorme istapper i fjellveggen ute på vannet, og vi fortsetter innover. Vi skal til Gapahuken som de satte opp i sommer. Det er halvveis til Hyttenurket. Og vi skal gå på ski over vannet.

Ute ved vannkanten blir skiløypa litt mer utydelig, den blir gjerne det når farten på scooteren øker. Da glimter det til i øynene på Tolveren, for dette sporet har han kjørt opp. Jeg aner at han og Bonden har hatt det fælt så trivelig under løypekjøringa etterhvert som skisporet blir borte i en slags brøytekant bortover.
Men det er bra nok for meg, jeg har ikke store ambisjonene. Jeg aner Hyttenurket langt nede i sørenden av vannet, og angrer litt på at jeg ikke tok med nøkkelen. Tar likevel en tur nedover, mens de andre fyrer bål oppe ved Gapahuken. Ser på det som trim. Henda mine blir så varme at jeg må ta av vottene, og jeg staker meg fornøyd framover.

Den lille røde hytta står og venter på våren og varmen. Da blir det igjen fart i dørene, med kosting og fyring, sang og bading. Vi gleder oss litt, begge to, før jeg går opp igjen til de andre.

Oppe ved Gapahuken står Tunghørten, som også er nesten blind nå, og bjeffer fordi han ikke finner de andre. De står ikke langt unna, men det er utenfor synsfeltet hans, så nå kjefter han for at de skal gi seg til kjenne. Trettenåringen går bort og henter ham og så er det mat.

Mens vi sitter i sur bålrøyk og spiser svarte brødskiver dryppende av Bremykt og ost ser jeg at Gutta Krutt virkelig ga turen en sjanse. De koser seg begge to. Og Tolveren erklærer at han ikke gidder å dra i bakken i dag, likevel. Bonden vet å gjøre turen litt mer spennende, han bøyer ei buske som de klatrer opp i og prøver å holde seg fast mens han gjør alt han kan for å riste dem av.

Tilbake ved bilen har de sure fjesene glemt hvordan de skulle se ut. Kanskje disse gutta kommer til å ta samme kampen med sine egne unger en dag om, ja la oss si tretti år?