søndag 31. mars 2013

Blikke børsten av litt sjampis mot tørsten.

Det brutale lyset brøyter seg gjennom gardinene og treffer ansiktet mitt. Jeg prøver å snu meg, og merker med en gang at det var en litt for rask bevegelse. Verden snurrer et lite øyeblikk, jeg ligger musestille for å stabilisere meg. Ved siden av meg ligger Bonden, uforskammet våken og snakker høyt. 
Jeg prøver å spille død for at han skal bli stille, men det hjelper ikke. 
Jeg kryper til korset og innrømmer at formen er elendig. Må snakke sakte, for jeg er så svimmel. 
Jeg kaldsvetter, dyna er klam og jeg prøver å stikke en arm utenfor. Da begynner jeg å fryse og må pakke meg inn igjen.

-Jøss, har du buksa på?
Bonden flirer litt av meg, støvlene mine ligger ved siden av senga. Jeg svarer ikke. Prøver fortsatt å spille død. 
Jeg bruker noen sekunder på å angre på inntak, både i rekkefølge og blanding fra i går kveld. Gode, eller dårlige venner lager påsketradisjon med lammefest. Jeg kan gjerne kalles primus motor for å starte dårlige tradisjoner, og i går starta vi med smultringer og øl i sola. Siden det var dagen for å prøve ut nye kombinasjoner av ymse slag, fortsatte vi så modig vi kunne. Ingen ting virket merkelig i går. Som Paus ville sagt det: Men Tusjen, du bli'kke børsten av litt sjampis mot tørsten.

Nærmere tolv skjønner jeg at det er på tide å komme seg ut av senga. 
Sakte, sakte tar jeg på resten av klærne og tusler ned på kjøkkenet. Jeg finner fram to knekkebrød og et glass vann, og setter meg på trappa for å få litt frisk luft mens jeg tygger. Bonden er i superform. Han var ikke med på all moroa i går, men kan til gjengjeld le høyt og lenge i dag. Jeg legger meg litt igjen. Venter på bedre tider.

I to-tiden presser jeg meg opp. På med sko, ut og gå. Orker ikke tanken på å sitte i en bil, og trasker avgårde for å kjøpe meg en burger. Treffer Bonden nedi veien, og han blir med på søndagstur. 

Mens vi går der med sola i fjeset på tørr asfalt og hører vannet sildrer i veikanten, håper jeg tåkelokket over hodet mitt skal lette snart. Bonden nevner at jeg ser sjaber ut. Jeg er enig. Kjenner ingen tegn til letning. Og syns synd på meg sjøl. Men jeg vet at dette er fullt og helt min egen feil, jeg brukte tross alt begge henda, så jeg vil ikke klage.

Ikke før i sekstiden kjenner jeg bedring. Etter to hodepinetabletter, en appelsin og en kopp med peppermyntete kan jeg nesten si jeg er frisk igjen. 

Det er heldigvis langt mellom slagene.



fredag 29. mars 2013

alenehjemmefest

Å komme hjem til et hus som har stått på vent. Med rent sengetøy, rene håndklær og ved til å fyre med. Det er bare å tømme bag og sekk, pakke seg ut, sette på en klesvask å være hjemme...
Synge høyt og lenge i dusjen, tenne litt lys og finne fram noe snacks. Ostepop og champagne, det er ikke den dårligste kombinasjonen jeg har hørt om.
Og noen ganger er eget selskap alt som trengs.
Påsken blir så fort full av mennesker. Og det er stas, sosial som jeg er.
Men selv jeg -og kanskje spesielt jeg- setter pris på tid helt alene også. Som nå.

Med ryggen mot ovnen og glasset balanserende på armlenet kjenner jeg roen senker seg i takt med skuldrene. Jeg ser gjennom noen gamle bilder, får noen nye i hodet. Tenker ingen nye tanker, bare pusser litt på de samme, gamle. Roter litt i lageret av musikk, og som vanlig er jeg innom det meste før jeg til slutt ender opp med russisk folkemusikk. Så lenge jeg gir meg før salmene dukker opp blir det en gladstille kveld.

Ja da, jeg vet at påsken har en sterk fortelling for de kristne. Jeg har mine egne påskefortellinger, og for meg er et par av dem like sterke. Og ekte. Påsken 2007 var min siste påske med en kjær kjær venn. Å miste henne satte mitt eget liv i perspektiv. Og mange valg har i ettertid vært farget av dette nye perspektivet.
Og siden jeg er stor jente nå, har jeg mange påskefortellinger. Jeg kom på et par søte fra barndommen da jeg måtte kjøpe meg solkrem på fjellet i går. I det jeg smurte kremen utover nesa var jeg rett tilbake hos mormor i Hyggen, der alle tantene satt i solveggen og stekte seg for å bli brune og lekre. Niveaen gikk på rundgang, og alle snakka uten ansiktsmimikk, av redsel for rynker.

Glasset i mitt tømmes, det var da som bare. Er det hull i kanten?
Jeg fyller opp og lurer på om det er nå jeg bør fyre en festsigar.

Skipåske eller ikke..

Bonden har skjønt at jeg ikke liker å stupe ned bratte skiløyper. Jeg lurte ei stund på om han kanskje hadde litt tungt for det, siden han ikke ga seg med å dra meg med på disse hasardiøse utforbakkene.
Men det gikk opp for meg, etter et par år, at det ikke er sånn det henger sammen. Han er ganske rask i oppfattelsen, takk. Men han trodde lenge at jeg kom til å endre oppfatning om jeg bare prøvde mange nok ganger. Og at jeg til slutt kom til å forstå at det er det som er gøy! Det siste året har han gitt opp.
Etter utallige oppfordringer fra meg har han til slutt tatt med seg andre, mer entusiastiske turvenner. Sånne som liker å gå langt, høyt og bratt. For å stupe ut igjen i fritt fall og full fart.
Og fordi han er en ganske søt kjæreste (må Gud forby at det kommer ut) ligger han våken om natta for å tenke ut fine steder å ta meg med, hvor det er så og si flatt.
Like god som ski
Denne påsken har vi inngått endel kompromisser. Jeg har pakket sekken og dratt til fjells. Med gitar, sherry, bøker og øreringer kom jeg etter i egen bil. Bonden hadde pakket skiene mine i sin bil for å være sikker på at det ble tur. Han husker fortsatt, med grøsninger, den gangen vi dro oppover og jeg hadde glemt skistøvlene hjemme..
Jeg kom opp mandag, og Bonden var på lang og høy skitur med en likesinnet kollega. Jeg fikk høre om en fantastisk tur, og var takknemlig for å bare høre om det. Men allerede tirsdag var vi ute og tråkka i flatløypene rundt skianlegget. Jeg koste meg faktisk. Det var stas med strålende sol, myke løyper og ingen fall. Onsdag dro Bonden på enda en lang tur med en ivrig nevø, til et høyt fjell. Jeg passet på den gamle tunghørte så lenge, det var jo litt av en jobb. Han brukte hele dagen på å sove på verandaen mens jeg spilte gitar og leste krim. I solsteika.

Da de kom tilbake til hytta hadde Bonden pådratt seg to voldsomme gnagsår. Noe jeg har dratt nytte av i dag. For første gang i historien har jeg opplevd å se noe annet enn ryggen hans på skitur!
Ikke bare hadde han funnet et fantastisk flott sted å gå tur, med duvende landskap i hvit puddersilke.. Han gikk med gnagsår (som ville fått en annen til å bli hjemme herfra til sommerferien) og holdt seg litt bak meg hele veien! Jeg kunne til og med øve meg litt på å gå uten staver for å trene balansen, fram og tilbake i løypa et par steder.. Og siden han har oppdaget at jeg aldri klager på lite gli, er han god til å smøre så jeg blir fornøyd. Når det bråstopper for hvert tak vet jeg at det ikke blir farlig glatt på en stund. Og dermed tør jeg å gå ned i håkki om det skulle slumpe litt nedoverbakke. Bonden sier den eneste faren jeg utsetter meg for er risikoen for å dø av kjedsomhet ned bakkene. Om jeg klarer å merke at landskapet heller da.
Nok om det.
I dag hadde jeg for en gangs skyld overtaket på ham. Da vi hadde gått en stund, men enda ikke så langt at jeg var blitt gretten, fant han ut at nå fikk det holde. Han ville bare bort til et kryss for å se hva det sto på skiltene først.
Veien tilbake hadde jeg vel egentlig husket......
Greit med skilt som viser hvor man skal gå.
Og da. Da tilbød jeg meg faktisk å gå den siste stubben for å sjekke, mens han satt seg litt i sola så lenge!
Lamslått takket han ja til det, og lurte på om jeg klarte å huske hva som sto der. Jeg fant ut at det beste ville være å ta bilde av skiltet for å vise ham det da jeg kom tilbake.
Så det gjorde jeg. For hva det var verdt.
Alle bokstavene var slitt bort, og jeg måtte gjette meg til hva det skulle stått i krysset.
Men på skiltet som viste veien tilbake der jeg kom fra, så jeg i hvert fall hvor langt vi hadde gått siden vi parkerte.
Ganske kry over å ha gått nærmere fire hundre meter lenger enn Bonden, staket jeg meg tilbake og viste bildene fra krysset. Neste gang tror jeg heller han velger å ta med seg et kart over området.




søndag 24. mars 2013

Påske = Båt?

Jeg hørte på radioen at folk pleier å bruke påsken til å sette ut båten. Eller i hvert fall pusse den.
I år skal du nok ha et bra bor for å komme gjennom isen med båten, men i fjor... I fjor var det virkelig varmt på disse tider. Og mens jeg sitter sånn og dagdrømmer meg bakover til varmere tider, kommer jeg på den gangen vi satte ut båten på Skogsvannet. Ikke i påsken, riktignok, men det var en deilig sommerdag for nesten to år siden.

Jeg hadde forelsket meg i Hyttenurket, og brukte mye av tiden der oppe. Det ble riktig så trivelig innendørs. Bonden mente jeg kom til å kjede vettet av meg der uten å ha noe å drive med, så han fikk tak i en gammel robåt jeg kunne bruke utpå vannet. Jeg så for meg trim og kos i kombinasjon, og stilte optimistisk opp. Den var slitt, men med litt rødmaling ble den like fin som ny. I hvert fall på avstand. For malinga han brukte, var resten av den han  malte låveveggen med. I tillegg til at Bonden har en egen malerstil, der han bruker kosten mest som sleiv til å helle på malinga med, så tror jeg låvemaling er laget slik at den aldri skal tørke helt.

Etter en evighets tørking, langt bortimot en halv dag, syns Bonden det hadde tatt lang nok tid. Det var fram med tilhenger, den lille blå traktoren og redningsvester til alle. Med traktor tar det nesten et kvarter å kjøre opp til nordenden av vannet. Siden det var såpass kort vei fant vi ut at vi kunne sitte oppi båten bakpå hengeren den lille stubben. Og fordi vi syns det så litt morsomt ut, satte vi oss oppi med redningsvestene på, og et par av ungene hadde dykkermaske og snorkel.

Vi var nok et fint følge der vi sto for å krysse riksvegen oppi Knivedalen. Bonden i bar overkropp og lysegult hår, med røde flekker her og der, på en liten åpen traktor. Og bakpå hengeren satt det fire stykker i båten med redningsvester og dykkerutstyr. Alle tviholdt i rekka, med låverøde hender.

Båten ligger nå ved Hyttenurket og venter på gode tider. Den har gjort nytta si i hauger og lass. Da Bonden lagde diger krakk til meg i fjor kjørte han delene opp til parkeringa og rodde de over vannet med båten. Han syns det ble mye styr med å ro flere turer, så han fylte båten til randen. Etter hvert som han rodde tok båten inn vann, og han rodde alt han var kar om. Han rakk akkurat over til bredden ved hytta idet båten sank. Det var heldigvis ikke dypt der, så han bare dro den opp igjen etterpå.
Og var nok en gang full av rød låvemaling.







Emil hadde litt mer flaks da han rodde over den lille Ja-krakken jeg fikk i fjor...


fredag 22. mars 2013

Påskeferiestart!

Jeg har litt følelsen av Lillebjørns kryssord med kulepenn der jeg sender inn mitt refuserte manus til neste vurdering. Jeg går påskeferien i møte med beskjed om at jeg i utgangspunktet ikke har jobb fra høsten, skatteoppgjøret lar vente på seg og det var søtten kuldegrader da jeg dro på jobb i dag. I slutten av mars.
Likevel.

Det er påskeferie. Jeg bruker solbriller i bilen, har fått en egen sang av elever og det er kjøpt inn til fredagstaco i kveld. I tillegg har jeg tenkt meg en tur eller to opp til Hyttenurket i løpet av påsken.
Fjellpåske har jeg aldri skjønt helt poenget med, siden jeg ikke er spesielt glad i fjell. Men Hyttenurket ligger jo bare noen steinkast hjemmefra, og en tur dit er ikke å forakte noensinne. Skal nok klare å få slått ihjel noen timer, selv om Bonden mener jeg kommer til å dø av kjedsomhet hvert minutt av påsken jeg ikke er på fjellet.
Han om det.

Jeg skal da være med på fjellet, for all del. Men jeg skal pakke med meg bøker, gitar og litt vin enten han vil eller ikke. Blir med på skitur, med appelsin og sjokolade. Men hovedsysselen min går mest ut på å kjenne at jeg har fri. Fri til å gjøre ting jeg har lyst til. Noe som ofte blir å klimpre litt, lese litt, gruble litt og skravle litt og synge mye. Og skulle det skorte, kan jeg ta med meg det hekleteppet jeg fortsatt driver med, som SuperUnni skulle få i førtiårsgave! Det ville tatt seg dårlig ut om jeg skrev det var leeenge siden. Så ved å si at jeg fortsatt har god tid på å gjøre det ferdig, får jeg faktisk en vinn-vinn-situasjon. SuperUnni forblir ung og sprek, og jeg forblir effektiv når det gjelder hekling.
Hverdagsoptimisme det, tenker jeg.

Hagegynga kan jeg egentlig bare plystre etter. Det er nesten en meter snø der borte, og den virker ikke så innbydende i grunn. Jeg prøver å mane fram følelsen av bare tær i gresset, vippende valmuer og lyden av den svart-hvite fluesnapperen i kirsebærtreet. Men tankene blir forstyrret. Jeg ser ned på hendene mine, de er hvite, tørre og kalde. Huden er nesten gjennomsiktig.
Så da har jeg ett viktig gjøremål i påsken.
Jeg skal sitte i sola med hendene foran meg, godt innsmurt. Så skal jeg sørge for at de blir sommerfriske og fine.
Det skal gjørras det og!

onsdag 20. mars 2013

Jeg har vært på reise.



Forrige helg var det kollegatur til Warszawa, og det er ikke bare, bare å pakke til en sånn tur. Siden vi bare skulle være borte i to netter, var det ikke nødvendig med mange skift. Men til gjengjeld måtte hvert skift være både praktisk og lekkert. Værmeldinga hadde forberedt meg på at det skulle være iskaldt og vindfullt, og optimisten i meg ville at det skulle være fortausrestauranter og små, høyhæla sko med matchende kjole. Som damer flest diskuterte vi dette på jobben, og jeg kom fram til at optimisten i meg tapte slaget. Det ble noe i ull, et par halvfornuftige støvletter og strikka votter. I tillegg til strømpebukse og et par småting til som jeg fant rundt omkring i huset.

Planen var å pakke alt i en håndbagasjekoffert. Men siden jeg pakket i siste minutt greide jeg ikke å huske hvor jeg hadde lagt den kofferten. Jo, sannsynligvis på et av stabbura, men jeg hadde egentlig ikke tid til å lete der inne, så jeg la en rask plan B. Det første jeg fant var en stor pose som man får med når man kjøper dyner og puter, og fant ut at den fikk holde. Oppi der putta jeg de tingene jeg tenkte var lurt å ta med til Warszawa. Da jeg så det ferdige arbeidet følte jeg meg rett og slett litt genial. For det var superenkelt å finne ting oppi der, det var jo så stor åpning! Og etter hvert som jeg beveget meg mot døra og kom på ting jeg nesten glemte, var det mye lettere å bare hive de oppi.

Jeg ble selvsagt erta litt for min bagasjeløsning. Og de lurte på hvordan jeg skulle klare meg med så lite på tur. Jeg smilte overbærende og tenkte at jeg kanskje kom til å le best. Men det lot vente på seg. For da vi kom på flyplassen, ble det enda et poeng til de andre. Jeg kjøpte meg en halvliter brus, og da jeg skulle legge den oppi håndbagasjeløsningen min ble det rett og slett for tungt. Hanken røyk, og jeg måtte bære hele greia som ei Askeladden-skreppe. Likevel fornøyd. Jeg skulle jo på tur. Og en bag skulle jeg nok få tak i, bare vi kom fram. Jeg må innrømme at jeg stussa litt over at enkelt e av damene hadde med seg digre kofferter, og jeg lurte på hva de kunne trenge på en to-netters tur til Polen.

Det fant jeg jo ut da vi kom ned. For etter en kortere gåtur begynte jeg å merke at føtter i litt for store støvletter gnisser bra mot underlaget. Jeg skulle nok ønske jeg hadde pakket med ekstra skotøy. Og da de andre kledde seg om til middag, som fintfolk gjør, tok jeg bare av meg reisebuksa og dro på et skjørt isteden. Hemmeligheten er plagg som ikke krøller. Men om jeg hadde pakket med meg mer, ville jeg kanskje hatt en topp som faktisk passet til skjørtet, og ikke bare til bukser. Ja, ja. Kan’ke vinne hver gang. Jeg tok på litt ekstra lipgloss, det pleier å hjelpe.

Og apropos lipgloss, så har jeg fått prøve en sånn som gjør leppene varme! Inne på et eksklusivt parfymeri var det en hjelpsom dame med kirsbærmunn og løsvipper. Jeg fortalte at jeg tenkte på en lipgloss som gjorde munnen hot. Og hun ga meg en med chili, kanel og kajenne! Jeg greide å få tunga bortpå, og hadde ikke smakssans på en time. Men munnen var i alle fall hot, så hun holdt ord. Jeg kjøpte den ikke.

Etter en lang dag på shopping måtte jeg bruke litt kreativitet for å løse støvlettproblemet mitt. Jeg syns det ble for dumt å kjøpe nye sko, faktisk. En uvant, men velkommen tanke for budsjettet. Men gnisningene under føttene holdt på å ødelegge moroa. Og da kom jeg på at jeg heldigvis hadde pakket så fornuftig. I min bæreposekoffert hadde jeg nemlig pakket med meg tre par sokker, hvor det ene paret var sånne tjukke med antisklisåle! Alle tre parene utenpå hverandre ville nok holde gnissende føtter på plass inne i støvlettene. Jeg fikk selvsagt rett. Selv om de andre lo enda mer når de hørte at jeg hadde pakket med meg antisklisokker i den minimale beholdningen min, så viste det seg at jeg fikk bruk for dem. En annen ting jeg fikk rett i var at jeg fikk brukt absolutt alt jeg hadde pakket med meg, og dermed ikke trengte å sortere rent fra skittent til hjemturen.

Moralen er kanskje at man bør pakke med seg det som ligger på badet, på spisestuebordet og i gangen, sånn som jeg gjorde. For det kommer til å gi mening når man kommer fram, uansett.

torsdag 14. mars 2013

pakkeliste

Jobbturer er harde.
Det hardeste er kanskje å finne ut hvordan vi skal klare å pakke smått nok og lett nok til å få være med RyanAirflyet, som var det eneste vi hadde råd til.

Forrige tur hadde jeg med meg noen par med lekre sko med høye hæler og matchende antrekk. Jeg skulle da virkelig på Europaby-ferie, og ville ikke se ut som noen nissemor på ferie. Jeg var dritlekker.
Fantastiske sko, ferdig snakka.
Det er ikke nødvendig å gå i detaljer på hvordan føttene mine protesterte før vi hadde gått ned til torvet i byen. Men det var blemmer både under og bak, pluss at jeg har en gammel knekk i lilletåa som kommer til sin rett i høye, smale sko.
Jeg så sikkert dritings ut på min ferd for å finne et sted å sitte langs fortausresaturantene ved torvet. Med knærne sammen, rompa ut og brystet fram.
Det ble shopping, og jeg brukte resten av tiden i flate helsesandaler. Like lekre som cloggs.

Så denne gangen skal jeg ikke pakke med meg sko. De vil ikke bli brukt uansett. Det får holde med mine nestenfornuftige støvletter.
Forresten er det meldt iskaldt hele helgen.
Målet er å finne et serveringssted med oppvarmede lokaler og innedo. Og forhåpentligvis klare å grave fram en konsert. Da er lykken nådd, uansett skotøy.

Vel. Min pakkeliste for i morgen tidlig ser altså slik ut:


  • Tannbørste og tannkrem, kontaktlinser, deo og litt sminkesaker.
  • Mobil og lader
  • Pysj.
  • Rent undertøy, en krøllefri topp eller to. Og en tights.


Sånn. Det får plass i veska.
Passet mitt har jeg klokelig overlatt til fru Lea, hun tar ansvar for både det og billettene.

onsdag 13. mars 2013

Jeg kom absolutt ikke opp i dag.



Det var disse høye tonene, da..

På jobben har jeg noen rare instrumenter fra diverse innsamlinger. Blant annet en tenor blokkfløyte i tre med snor til å ha rundt halsen. Den er fin å se på, og god å holde på. Og sannsynligvis nydelig å høre på, om rett person blåser i den. Jeg er ikke den personen, men det hindrer meg selvsagt ikke å prøve med jevne mellomrom. Jeg har jo hørt at ting trenger litt tid for å modnes. Og fløyta og jeg er fortsatt i en tidlig pubertet.
Jeg kom til å tenke på denne fløyta i kveld, da jeg var på mitt ukentlige kirkebesøk (les: korøvelse i Bakke kirke).

Jeg har jo tidligere nevnt at jeg ved en misforståelse havnet i sopranrekka, og i kveld fikk tålmodige herr Kantor noe å tygge på. Han satt på sin pianokrakk, med øret i min retning og krympet seg mens jeg jobbet intenst for å treffe de høye tonene. Jeg er ikke så beskjeden at jeg demper meg når jeg er usikker. Dessverre. Og det var et par steder hvor jeg ikke kunne høre forskjell på min egen stemme og den fine blokkfløyta jeg har på jobben.
Stakkars herr Kantor nevnte noe om å hyre inn en sangpedagog for å lure det beste ut av stemmene våre. Og at han visste om ei som hadde utrettet mirakler tidligere.
Vi nikket i kor, hele koret. Vi var flere i samme skip.
Det var ikke bare meg som sleit for å komme opp i dag. Men jeg var nok en av de tydelige. Enda jeg hadde på meg strømpis med strikk i livet, og en vid tunika for å kunne slippe lungene ned i magen og ut i det fri. 

Under forrige øvelse kastet jeg fra meg beltet i trappa, og glemte det igjen. Så i kveld fikk jeg det overrakt, en undrende kirketjener hadde nok lurt på hva slags korøvelser vi drev med..
Han burde nok vært flue på veggen i kveld, kirketjeneren. Med hørselvern. Jeg fikk liksom ikke lufta på plass dit den skulle, og brukte opp alt kruttet før jeg kom til de lange "absolutt-ingen-pustepause-tonene". Selv om jeg prøvde å slappe av i kjeven så jeg nesten siklet, og jeg gjespa, slapp ut magen, forma munnen, tenkte på hvor lyden skulle være.. Det endte opp i en tynn ulelyd, samma hva.
Og det som gjorde det hele interessant, var at den ulelyden lå akkurat rett under den tonen jeg skulle treffe. Så ikke bare var det en fløytende, avbrutt tone, men den var i tillegg skikkelig sur fordi den ikke kom helt opp i det gode selskab.

I sånne øyeblikk kunne jeg selvsagt revurdert om det nå var så lurt å starte i koret. Nå som vi har avtalt konsertdato og alle greier. Med selveste fru Johnnsen, Inger Lise Rypdahl. Vi skal være med i et nydelig stykke om en kvinne ved en brønn, og det kan tenkes hun forestiller seg et kor fullt av rene klare stemmer som treffer der de skal.. Men det er der hun kommer inn, denne sangpedagogen herr Kantor snakker om. Hun med miraklene. Og for alt jeg vet, kan det tenkes jeg bare er litt småforkjøla nå, og at jeg innen mai har en klokkeklar røst.
Vel. Den som lever får se.

mandag 11. mars 2013

Laurdag på Lauvnes

Det var pilkekonkurranse på Løvnes i helga. Som den ihuga og drevne pilkeren jeg er, møtte jeg opp i mannsterkt lag med Bonden, Tunghørten og tre gutter i passe alder. Jeg bar sekken med brus og kaffe og passa på at ikke den gamle firbente rota seg bort på isen. Sammen fant vi oss en plass langs kanten på solsiden, og prøvde å finne ly for en isende vind fra nord. Vi greide det ikke, for uansett hvordan vi satt oss, valgte plutselig nordavinden å svinge innom. Men det så ikke ut til å plage abborjegerne noe større. Abboren var visst så tung at snøret til Bonden røyk innimellom, og han måtte nedi med handa. Og ikke en eneste abbor slapp unna. 

På sånne pilkekonkurranser er det selvsagt regler. Man skal ikke bore nærmere enn fem meter til naboen, og all fisken skal kverkes med en gang. I tillegg er det mange tips, som å bruke fjørmygg som lukter godt for fisken, å ha med plastpose til fangsten og å være følsom i fingrene for å merke de bittesmå nappene. Men det  kanskje aller viktigste man skal huske på en sånn konkurranse, er at INGEN liker å snakke om fangsten sin før de står ved innveiinga til slutt. Supernysgjerrig og sosial som jeg er, stikker jeg stadig bortom noen gamle ringrever. Og jubler høyt og vilt når det napper hos dem. Så jeg ønskes ikke akkurat velkommen når jeg nærmer meg pilkehøla. 

Sjøl syns jeg pilking er no drit. Det er kaldt. Kald vind, kaldt å sitte stille midt på isen, og kaldt vann. Og skulle det slumpe en fisk, er jo den også iskald. Men en av de søte sidene ved Bonden, er at han liker at jeg er med. Når jeg tenker meg om, er det mye lettere for ham å holde styr på den gamle, firbente som ellers spiser abborhuer og river ned fiskesaker. Så da er det kanskje ikke søtt likevel, men heller praktisk.
Samma det.
I basen er det utdeling av bålkaffe, saft og kringle. Og da er det liksom ikke så ille at vi nettopp frøys på oss blåmerker.

Jeg har forresten noen erfaringer med å spise abbor, som bør deles. Men de dukker opp senere, i et blogginnlegg om "mat jeg skulle ønske jeg ikke hadde spist".


tirsdag 5. mars 2013

Og rektor spør...

I forkant av et jobbintervju vet jeg sannelig ikke opp ned på noe!
Jeg får den samme følelsen som til muntlig eksamen, noe jeg nesten har strøket på flere ganger. Det er så mye lettere å svare rett og godt om jeg har tiden det tar å skrive ned ordene før de kommer på trykk.
Saken er, at jeg er så redd for å dumme meg ut, at nervene slår inn. Og min kropp reagerer automatisk med et vanvittig forsvar når disse nervene slår til: Skravla begynner å gå, nærmest av seg selv.

Avstanden mellom hjernen og munnen er liksom så kort, og når det først er ute av munnen, er jo skaden skjedd. Da er det ørenes jobb å fange opp hva som akkurat hendte, sånn at hjernen får tid til å reflektere over det, - først etterpå.
Mottaker sitter litt overrasket og fordøyer mine klønete uttalelser, og jeg sitter og angrer.

Men mellom hjernen og fingrene er det over en halv meter, og om jeg sitter riktig nær skjermen, er det ikke langt til øynene, som kan sende signaler opp til hjernen for refleksjon, -før mottakeren får greie på hva jeg akkurat holdt på å buse ut med.
Det har ofte hjulpet meg til å bevare gode øyeblikk og å blåse på såre opplevelser.

Jeg leste i dag at skjønnhet kommer innenfra, så det beste er kanskje om jeg sitter helt stille.
Og gaper.


søndag 3. mars 2013

Kjolekjøp...

Gratis frakt og femti kroner i avslag. Full returrett og trendgaranti. Boozt og Zalando konkurrerer om min oppmerksomhet.
Det er ikke grenser for hvor enkelt og kostnadsfritt jeg kan få all verdens lekre kjoler hjem til meg.
Dyre merker, spesielle merker, kjente og ukjente merker. I alle farger med og uten ermer, stropper, lommer og glidelåser.  Det er tydelig at de ikke har sett meg in real life, disse aktørene som selger kjoler på nettet.
Og ikke en eneste av kjolene ser ut som noe annet enn bombenedslag på timeglassfigurer.
Det er fort gjort å la seg friste til å tro at de vil se sånn ut på meg som de gjør på bildet.
Men jeg har heldigvis vært ute ei vinternatt før.

Jeg har mine runder med postordrepakker friskt i minne, der jeg har bestilt vilt fra Ellos og H&M.
Full av forventninger og tømt for penger har jeg dratt digre pakker i hus og kledd meg nesten naken hjemme på stuegolvet for å sjekke ut varpene. På kveldstid har store vinduer fungert som helfigurspeil.
Det ene plagget etter det andre har kommet hel- eller halvveis opp, med vekslende hell. Glidelåser som spriker er et spesielt syn, det vet alle damer som har tatt med seg ulike plagg inn i prøverommet. Og rødfargen som var så fin på bildet viste seg ofte å være mer oransje. Eller rosa.
Haugen med klær som skulle sendes tilbake eller byttes i større strørrelse vokste i takt med skuffelsen. Og det eneste som lå i "keeper"-haugen var badetøy og sko. Og den gratis trillebagen med tilhørende toalettveske, som var hurtigsvarspremie.
Slukøret var jeg tilbake på posthuset med en nesten like stor pakke, og måtte selvsagt betale returen sjøl, fordi ingen garantier dekker det faktum at mottaker har uteblitt fra trening (og til gjengjeld ikke gått glipp av ett eneste måltid) de siste tre årene.

Det er mange år siden siste postordrebestilling nå, men jeg har fortsatt min trillebag og toalettmappe fra Ellos en gang på slutten av nittitallet. Ingen av dagens aktører har lokket meg med ny koffert, men til gjengjeld har de et utvalg av kjoler som ikke er til å motstå.
Trur jeg går på en smell der altså.