Jeg kom absolutt ikke opp i dag.

Det var disse høye tonene, da..

På jobben har jeg noen rare instrumenter fra diverse innsamlinger. Blant annet en tenor blokkfløyte i tre med snor til å ha rundt halsen. Den er fin å se på, og god å holde på. Og sannsynligvis nydelig å høre på, om rett person blåser i den. Jeg er ikke den personen, men det hindrer meg selvsagt ikke å prøve med jevne mellomrom. Jeg har jo hørt at ting trenger litt tid for å modnes. Og fløyta og jeg er fortsatt i en tidlig pubertet.

Jeg kom til å tenke på denne fløyta i kveld, da jeg var på mitt ukentlige kirkebesøk (les: korøvelse i Bakke kirke).

Jeg har jo tidligere nevnt at jeg ved en misforståelse havnet i sopranrekka, og i kveld fikk tålmodige herr Kantor noe å tygge på. Han satt på sin pianokrakk, med øret i min retning og krympet seg mens jeg jobbet intenst for å treffe de høye tonene. Jeg er ikke så beskjeden at jeg demper meg når jeg er usikker. Dessverre. Og det var et par steder hvor jeg ikke kunne høre forskjell på min egen stemme og den fine blokkfløyta jeg har på jobben.

Stakkars herr Kantor nevnte noe om å hyre inn en sangpedagog for å lure det beste ut av stemmene våre. Og at han visste om ei som hadde utrettet mirakler tidligere.

Vi nikket i kor, hele koret. Vi var flere i samme skip.

Det var ikke bare meg som sleit for å komme opp i dag. Men jeg var nok en av de tydelige. Enda jeg hadde på meg strømpis med strikk i livet, og en vid tunika for å kunne slippe lungene ned i magen og ut i det fri. 

Under forrige øvelse kastet jeg fra meg beltet i trappa, og glemte det igjen. Så i kveld fikk jeg det overrakt, en undrende kirketjener hadde nok lurt på hva slags korøvelser vi drev med..

Han burde nok vært flue på veggen i kveld, kirketjeneren. Med hørselvern. Jeg fikk liksom ikke lufta på plass dit den skulle, og brukte opp alt kruttet før jeg kom til de lange "absolutt-ingen-pustepause-tonene". Selv om jeg prøvde å slappe av i kjeven så jeg nesten siklet, og jeg gjespa, slapp ut magen, forma munnen, tenkte på hvor lyden skulle være.. Det endte opp i en tynn ulelyd, samma hva.

Og det som gjorde det hele interessant, var at den ulelyden lå akkurat rett under den tonen jeg skulle treffe. Så ikke bare var det en fløytende, avbrutt tone, men den var i tillegg skikkelig sur fordi den ikke kom helt opp i det gode selskab.

I sånne øyeblikk kunne jeg selvsagt revurdert om det nå var så lurt å starte i koret. Nå som vi har avtalt konsertdato og alle greier. Med selveste fru Johnnsen, Inger Lise Rypdahl. Vi skal være med i et nydelig stykke om en kvinne ved en brønn, og det kan tenkes hun forestiller seg et kor fullt av rene klare stemmer som treffer der de skal.. Men det er der hun kommer inn, denne sangpedagogen herr Kantor snakker om. Hun med miraklene. Og for alt jeg vet, kan det tenkes jeg bare er litt småforkjøla nå, og at jeg innen mai har en klokkeklar røst.

Vel. Den som lever får se.