Jeg har vært på reise.

Forrige helg var det kollegatur til Warszawa, og det er ikke bare, bare å pakke til en sånn tur. Siden vi bare skulle være borte i to netter, var det ikke nødvendig med mange skift. Men til gjengjeld måtte hvert skift være både praktisk og lekkert. Værmeldinga hadde forberedt meg på at det skulle være iskaldt og vindfullt, og optimisten i meg ville at det skulle være fortausrestauranter og små, høyhæla sko med matchende kjole. Som damer flest diskuterte vi dette på jobben, og jeg kom fram til at optimisten i meg tapte slaget. Det ble noe i ull, et par halvfornuftige støvletter og strikka votter. I tillegg til strømpebukse og et par småting til som jeg fant rundt omkring i huset.

Planen var å pakke alt i en håndbagasjekoffert. Men siden jeg pakket i siste minutt greide jeg ikke å huske hvor jeg hadde lagt den kofferten. Jo, sannsynligvis på et av stabbura, men jeg hadde egentlig ikke tid til å lete der inne, så jeg la en rask plan B. Det første jeg fant var en stor pose som man får med når man kjøper dyner og puter, og fant ut at den fikk holde. Oppi der putta jeg de tingene jeg tenkte var lurt å ta med til Warszawa. Da jeg så det ferdige arbeidet følte jeg meg rett og slett litt genial. For det var superenkelt å finne ting oppi der, det var jo så stor åpning! Og etter hvert som jeg beveget meg mot døra og kom på ting jeg nesten glemte, var det mye lettere å bare hive de oppi.

Jeg ble selvsagt erta litt for min bagasjeløsning. Og de lurte på hvordan jeg skulle klare meg med så lite på tur. Jeg smilte overbærende og tenkte at jeg kanskje kom til å le best. Men det lot vente på seg. For da vi kom på flyplassen, ble det enda et poeng til de andre. Jeg kjøpte meg en halvliter brus, og da jeg skulle legge den oppi håndbagasjeløsningen min ble det rett og slett for tungt. Hanken røyk, og jeg måtte bære hele greia som ei Askeladden-skreppe. Likevel fornøyd. Jeg skulle jo på tur. Og en bag skulle jeg nok få tak i, bare vi kom fram. Jeg må innrømme at jeg stussa litt over at enkelt e av damene hadde med seg digre kofferter, og jeg lurte på hva de kunne trenge på en to-netters tur til Polen.

Det fant jeg jo ut da vi kom ned. For etter en kortere gåtur begynte jeg å merke at føtter i litt for store støvletter gnisser bra mot underlaget. Jeg skulle nok ønske jeg hadde pakket med ekstra skotøy. Og da de andre kledde seg om til middag, som fintfolk gjør, tok jeg bare av meg reisebuksa og dro på et skjørt isteden. Hemmeligheten er plagg som ikke krøller. Men om jeg hadde pakket med meg mer, ville jeg kanskje hatt en topp som faktisk passet til skjørtet, og ikke bare til bukser. Ja, ja. Kan’ke vinne hver gang. Jeg tok på litt ekstra lipgloss, det pleier å hjelpe.

Og apropos lipgloss, så har jeg fått prøve en sånn som gjør leppene varme! Inne på et eksklusivt parfymeri var det en hjelpsom dame med kirsbærmunn og løsvipper. Jeg fortalte at jeg tenkte på en lipgloss som gjorde munnen hot. Og hun ga meg en med chili, kanel og kajenne! Jeg greide å få tunga bortpå, og hadde ikke smakssans på en time. Men munnen var i alle fall hot, så hun holdt ord. Jeg kjøpte den ikke.

Etter en lang dag på shopping måtte jeg bruke litt kreativitet for å løse støvlettproblemet mitt. Jeg syns det ble for dumt å kjøpe nye sko, faktisk. En uvant, men velkommen tanke for budsjettet. Men gnisningene under føttene holdt på å ødelegge moroa. Og da kom jeg på at jeg heldigvis hadde pakket så fornuftig. I min bæreposekoffert hadde jeg nemlig pakket med meg tre par sokker, hvor det ene paret var sånne tjukke med antisklisåle! Alle tre parene utenpå hverandre ville nok holde gnissende føtter på plass inne i støvlettene. Jeg fikk selvsagt rett. Selv om de andre lo enda mer når de hørte at jeg hadde pakket med meg antisklisokker i den minimale beholdningen min, så viste det seg at jeg fikk bruk for dem. En annen ting jeg fikk rett i var at jeg fikk brukt absolutt alt jeg hadde pakket med meg, og dermed ikke trengte å sortere rent fra skittent til hjemturen.

Moralen er kanskje at man bør pakke med seg det som ligger på badet, på spisestuebordet og i gangen, sånn som jeg gjorde. For det kommer til å gi mening når man kommer fram, uansett.