Blikke børsten av litt sjampis mot tørsten.

Det brutale lyset brøyter seg gjennom gardinene og treffer ansiktet mitt. Jeg prøver å snu meg, og merker med en gang at det var en litt for rask bevegelse. Verden snurrer et lite øyeblikk, jeg ligger musestille for å stabilisere meg. Ved siden av meg ligger Bonden, uforskammet våken og snakker høyt. 

Jeg prøver å spille død for at han skal bli stille, men det hjelper ikke. 

Jeg kryper til korset og innrømmer at formen er elendig. Må snakke sakte, for jeg er så svimmel. 

Jeg kaldsvetter, dyna er klam og jeg prøver å stikke en arm utenfor. Da begynner jeg å fryse og må pakke meg inn igjen.

-Jøss, har du buksa på?

Bonden flirer litt av meg, støvlene mine ligger ved siden av senga. Jeg svarer ikke. Prøver fortsatt å spille død. 

Jeg bruker noen sekunder på å angre på inntak, både i rekkefølge og blanding fra i går kveld. Gode, eller dårlige venner lager påsketradisjon med lammefest. Jeg kan gjerne kalles primus motor for å starte dårlige tradisjoner, og i går starta vi med smultringer og øl i sola. Siden det var dagen for å prøve ut nye kombinasjoner av ymse slag, fortsatte vi så modig vi kunne. Ingen ting virket merkelig i går. Som Paus ville sagt det: Men Tusjen, du bli'kke børsten av litt sjampis mot tørsten.

Nærmere tolv skjønner jeg at det er på tide å komme seg ut av senga. 

Sakte, sakte tar jeg på resten av klærne og tusler ned på kjøkkenet. Jeg finner fram to knekkebrød og et glass vann, og setter meg på trappa for å få litt frisk luft mens jeg tygger. Bonden er i superform. Han var ikke med på all moroa i går, men kan til gjengjeld le høyt og lenge i dag. Jeg legger meg litt igjen. Venter på bedre tider.

I to-tiden presser jeg meg opp. På med sko, ut og gå. Orker ikke tanken på å sitte i en bil, og trasker avgårde for å kjøpe meg en burger. Treffer Bonden nedi veien, og han blir med på søndagstur. 

Mens vi går der med sola i fjeset på tørr asfalt og hører vannet sildrer i veikanten, håper jeg tåkelokket over hodet mitt skal lette snart. Bonden nevner at jeg ser sjaber ut. Jeg er enig. Kjenner ingen tegn til letning. Og syns synd på meg sjøl. Men jeg vet at dette er fullt og helt min egen feil, jeg brukte tross alt begge henda, så jeg vil ikke klage.

Ikke før i sekstiden kjenner jeg bedring. Etter to hodepinetabletter, en appelsin og en kopp med peppermyntete kan jeg nesten si jeg er frisk igjen. 

Det er heldigvis langt mellom slagene.