Aprilsnarr i gamle da'r

Jeg rakk å bli lurt i dag tidlig.
Trettenåringen åpnet døra på rommet mitt mens jeg fortsatt sov. Allerede da burde jeg forstått at det var noe lureri, siden det er mange år siden han var våken før meg. Når han i tillegg spør om han skal lage frokost til meg, kunne jeg med fordel lagt meg godt til rette og sovet litt til.
Men ikke jeg. Verdensmester i optimisme, og bråsulten over det uvanlige tilbudet, rullet jeg meg ut av senga og leita fram tøfler og morgenkåpe.
Gledet meg til frokost, og trallet meg vei ned trappa.
Der nede satt min elskelige trettenåring og glante på tv sammen med en overnattingskompis. Naiv og sulten spurte jeg selvsagt etter mat, og fikk servert en brølende "Aprilsnarr!"

Jeg trenger sikkert ikke fortelle at jeg ikke lo av dette.
Men i dag lagde jeg altså underholdning for avkommet en stakket stund, uten å vite om det. Og jeg har måttet finne meg i å høre at jeg er lettlurt.
Som om jeg ikke visste det.

Nå hører det med til historien at det ikke er store utfordringen å lure meg, april som juni. Jeg ser liksom ikke noe grunn til å ljuge om at det står en bil i gården eller at noen skal hit eller dit på ferie. Ikke blir jeg spesielt overrasket når folk skriver på facebook at de skal bytte jobb eller få flere barn heller.
Og om noen sier det er servert mat, går jeg altså fem på og klapper i hendene.
Skuffelsen er nok synlig i flere lag utenpå meg idet jeg oppdager at det var lureri.

Trøsten er at jeg har ett helt år til å pønske ut en passende hevn.