Da jeg var søtten..

Jeg husker da jeg var søtten.
Jeg hadde mopedførerbevis med bilde på. Kjørte en mørk rød metallic scooter, så lenge før det ble moderne at folk kalte den romskip og månefartøy.
Alle pekte og lo. Men om de kom inntil så de at den hadde selvstarter, og dermed høynet anerkjennelsen. Jeg brydde meg ikke om det, heller. Har liksom aldri brydd meg om sånt.

Jeg veide rett over femti kilo, hadde lyse striper og permanent. Og det var moderne å farge tøy i vaskemaskin. Jeg hadde en buksedress i tynn bomull, den hadde vært hvit, og ble forvandlet til noe blåaktig som skulle være marine. I tillegg strikket jeg en nydelig hvit bomullsgenser i strukturmønster. Den har jeg enda, som et trofé. Og den er fortsatt hvit.
Jeg var skråsikker på alt jeg sa og mente, og tenkte mitt om de sidrompa voksne med hengepupper og hentehår. Hva visste vel de? De kunne ikke forestille seg hvordan det var å være ung, og hadde sikkert ikke peiling på hva som egentlig rørte seg ute i samfunnet.

Jeg fikk sommerjobb på kjøkkenet på Blakstad, et psykiatrisk sykehus med eget hybelhus for ansatte. Mamma kjente noen der, og jeg fikk hybel og jobb for en hel sommer.
Rommet mitt hadde betongvegger, linoleumsgulv og en spesiell lukt. Jeg fylte opp med filleryer på gulvene,  puter i sofaen og hadde flytta hjemmefra for første gang. Eget bad med iskaldt steingulv, minikjøkken med kjøleskap og komfyr, og et klesskap i gangen.
På benken i stua satte jeg mine dyrebare pynteting fra rommet hjemme. En trillrund vase, en lysestake i keramikk, bilder av bestisen og meg, et kjærestebilde og min doble kassettspiller.

Kassetten som ble spilt i filler var Sinead O'Connors "I do not want what I haven't got", med så mye melankoli at lengselen som fylte meg er det jeg husker best fra hele sommeren.
Grunnen til at jeg skriver om dette nå?
Jeg kom over denne skiva igjen, via wimp, og det tok meg et tiendedels sekund før jeg var rett tilbake på hybelhuset. Alene med egne tanker, for kanskje første gang i hele mitt liv.
Det er ikke mange hendelser i livet mitt fra den gangen som kan skryte av å ha vært planlagt. Jeg var som et løvblad, lett å blåse rundt. Impulsiv den gangen, impulsiv nå. Jeg har nok hatt mye englevakt i livet mitt.

Tankene som kommer i dag setter ting i et annet perspektiv. Jeg er blitt eldre. Tyngre. Jeg har hengepupper og grått hår. Faktisk, selv om det siste skjules iherdig. Jeg føler meg satt rett tilbake i den spinkle jenta som akkurat hadde fjernet tannreguleringa. Det er så mange tanker rundt det å være henne. Å være kjæreste, i et fast forhold som ung jente. De tankene er faktisk like kronglete i dag, mer enn tjue år senere. Men jeg har i hvert fall en forståelse i dag som jeg ikke hadde den gangen. Jeg skjønner bedre nå, hvordan jeg kunne gjøre så elendige valg en gang. Og jeg vet at enkelte valg ikke er reversible.

Vel. Nok om det.
Nothing Compares 2 U er egentlig skrevet av Prince, en fantastisk artist.
Så det er sagt.