Du må snakke HØYERE!!!

Lørdag pakka vi oss ut i bilen rett etter frokost, Gutta Krutt og jeg.  Bonden hadde selvsagt fått tilbudet om å bli med. Men det var meldt sol, over hele linja, så han var ute av huset og på vei til fjells med ski og staver før vi starta på frokosten. "Hvis dere vil ødelegge en strålende dag med å kjøre bil, er dere jo gærne hele gjengen" sa han mens han knytta skistøvlene sine.

Men vi gleda oss.
SuperUnni og jeg skulle på Harrytur med unga, og alle hjerter gleda seg.
Mamma hadde tilbudt oss en gratisbillett med ferja, og det er stas å kjøre båt i fint vær, så vi slo til.

På billetten står det at man betaler et servicegebyr om man bestiller over skranke eller telefon. Økonomen i meg (som forøvrig er en neglisjert gretten fyr i grå dress) ville spare dette gebyret ved å bestille over nettet på smarttelefonen, på vei nedover, for å ha billetter klare til hjemreisen.
Noe som i og for seg er helt ok.

Det er bare det at jeg var passasjer i bilen til SuperUnni, og jeg blir så kvalm av å se ned når vi kjører.
Tappert svelget jeg unna og manøvrerte meg fram til rett nettside.
Der inne viste det seg at man ikke fikk bestilt likevel, men de henviste til å ringe kundesenteret.
Smart trekk av økonomen deres, som sikkert også er en neglisjert gretten fyr i grå dress.

Siden vi nå var fast bestemte på å ta båten hjem, ringte jeg kundesenteret. Og bare en tre-fire navigeringstastetrykk senere kunne jeg legge på for å vente på at de skulle ringe meg opp igjen. Genial løsning, i og med at baksetet var fullt av gutter som ville spille musikk og skravle.

Vel, telefonen ringte etter en stund, Gutta Krutt fikk beskjed om å være stille, og samtalen var i gang.
Damen i andre enden var kav dansk.
Jeg har dårlig erfaring med å forstår dansk fra før, og når det i tillegg er over telefon kjenner jeg blodtrykket øker litt.  Men denne gangen var det faktisk ikke meg som hadde de største utfordringene.

Det må ha vært fantastisk mye støy på linja, i hvert fall den delen hun hørte. For hun ba meg å gjenta så mange ganger at gutta i baksetet trodde vi krangla. De satt musestille og ventet på neste trekk. Hun hørte meg så dårlig at jeg måtte rope, og rope enda høyere med sakte og tydelige stavelser inn i telefonen.
Da jeg fjerde gangen ropte Mikkel (etter å ha sagt det tre ganger først, så tydelig jeg bare greide) prøvde jeg å stave det. Da trengte hun navnet på nestemann. Og sånn gikk samtalen.

Men nummeret på visakortet mitt greide hun lett å tyde, jeg lurer på om tall er lettere å ta over telefon enn navn, rett og slett. Ti minutter senere takket jeg pent for hjelpen, og billettene var i boks til avreise Strømstad klokka halv seks.

Nå skal det være sagt at shopping tar tid. Ofte lenger tid enn beregnet. Men vi kom oss akkurat tidsnok i bilen til å rekke båten. Om vi bare hadde husket hvordan vi kjørte ut fra Nordby'n for å komme til Strømstad. Vi fulgte magefølelsen, siden skiltene var så vage. Og jammen traff vi på retningen. Verre var det da vi skulle finne havna, for der stoppa skiltingen brått. Magefølelsen var ikke like treffsikker her, så det ble både fram og tilbake, med klokka tikkende og blodtrykket på vei opp. Vi rakk likevel å komme fram til billettluken i tide. Og der fikk vi se det fantastiske resultatet av samtalen med den danske damen tidligere på dagen.

100% feilskriving av navnene, og Gutta Krutt er altså Elin og Likne!