Prinsen på erten

I går hadde eldstemann besøk av en gjeng kompiser. Og en venninne. Ingen mente det, men plutselig knelte senga og sa takk for seg. Beina knakk. Nå var dette en heller billig sak, som vi hele tiden har måttet sette oss veldig forsiktig på for at den ikke skal tippe. Og som har vært holdt oppe med en diger stubbe siden første uka. Men likevel lagde jeg skikkelig bråk med alle sammen da jeg hørte hva som skjedde. Ingen av de stakkars tenåringene turte annet enn å adlyde den gale mora som beordret dem til å bære vraket ut i låven.

Og da så jeg hvordan det egentlig hadde sett ut under senga. Selv om jeg var godt i gang med å kjefte, trengte jeg denne gangen bare å sende et forferdet, oppgitt blikk til poden, og han foreslo å være hjemme hele dagen etter for å rydde rommet sitt.

Ganske fornøyd med meg selv over dagens maktutspill bestemte jeg at poden aller nådigst skal få ny seng. Snart. I mellomtiden ble gjestemadrassen plassert på gulvet der senga hadde stått.
Han sov nok ikke så godt i natt, for jeg hørte han var oppe og gikk rundt fire.
Om han bare la madrassen oppå alle sakene er det kanskje ikke så rart heller.

I fjor var han med Bonden på Forsvarets overskuddslager, og der kjøpte han seg ei feltseng.
Denne satte han sammen etter beste evne i kveld. Etter å ha brukt opp alle fy-ordene han kunne, la han senga på ryggen og trampa opp i andre etasje. Han lovet seg selv på tro og ære at denne senga aldri skal legges sammen igjen, den skal bare vippes opp langs en vegg når den ikke er i bruk.

Og jeg sitter i stolen og humrer, glad for at det ikke er meg.