En fridag til besvær.

Når du ikke kan telle gjøremålene du skulle ha utført.
Når dagene ikke er lange nok.
Og når kleshaugen på spisestuebordet er så høy at den sperrer for utsikten.
Da er det jammen godt man har permisjonsordninger på jobben.

Etter å ha fått innvilget søknad på to dager er planen alltid å rydde huset for å få plass til å gjøre papirarbeidet som ligger på bunnen av spisestuebordet. Og så er det fint å kunne bruke litt tid sammen med mamma, kanskje bære inn ved og ut søppel eller servere noe godt. Hun har da jaggu stått i vinkel for meg i alle de årene jeg har levd. Kan lett få vondt i ryggen av sånt.

Og så hadde det vært fint med pannekaker til middag, det blir de glade for, disse jeg bor sammen med. Selvsagt passer det ikke inn i planen min om å bli supertynn, å ha pannekaker til middag. For de serveres med bacon, skal vite. Men det er så lite som passer inn i akkurat den planen. Ikke jeg i hvert fall. Jeg passer egentlig ikke inn i den lekre sommerkjolen min engang.
Jeg får heller være glad om jeg klarer meg med de buksene jeg har, uten å måtte kjøpe meg nye.

Men i alle fall.
Det har altså dukket opp to fantastiske fridager som jeg kan disponere som jeg vil.
Og jeg skal i hvert fall få retta de prøvene og innleveringene som har hvilt på skuldrene mine en god stund nå.
De har ligget der så lenge at jeg nesten har blitt vant til dem.
Men først må jeg som sagt rydde spisestuebordet. Ellers får jeg ikke konsentrert meg.
Så da starter jeg der. Og blir sittende og se på klassebilder av ungene og gamle album, hvordan det nå har seg at de ligger framme her. Og sortere regninger, lese dikt og anekdoter, mens jeg hører på musikk jeg ikke har hørt før. Og tiden svever over meg og rundt meg, og til slutt forbi meg. Turen opp til mamma blir kortere enn jeg tenkte. Selv om vi får spist noe godt, som jeg har snekra sjøl. Og hjemme igjen er kleshaugen ivrig. både før og etter vaskemaskin krever den oppmerksomhet. Pokkers kleshaug.

Jeg kommer på at jeg skulle trene i dag, det har jeg lovet meg selv, og hiver meg i bilen. På vei til trening kommer jeg på at kortholderen min er borte, jeg lurer på hvor den har havnet. Og inni der har jeg nøkkelkortet til treninga. Så jeg må sitte på utsiden til det kommer noen andre som skal trene, og så snike meg inn som en annen blindpassasjer. Selve treninga går greit nok. Kunne sikkert holdt på lenger, men det får da jaggu være grenser.

Vel hjemme har jeg lovet å kjøre Bonden for å hente en traktor, jeg skal bare dusje først. For det er styremøte i kveld, og nå er det snart kvelden, så om jeg skal rekke det bør jeg starte nå. Jeg rekker alt jeg skal, med god margin, for jeg har hatt fri i dag, skal vite.
Og etter styremøtet setter jeg meg ned for å tenke over alt jeg har fått gjort i løpet av dagen.

Vel. Jeg ser i hvert fall ut av vinduet i spisestua nå.
I kampen mot kleshaugen er det 1-0 til meg.