Unnskyld, har du sterkt eller svakt kjønn?

Jeg hører stadig man snakker om det svake kjønn. Men prøv å stikke mannshodet ditt inn døra på arbeidsrommet der det sitter fem-seks damer, så er det ikke sikkert du føler deg som den sterkeste likevel. Om du har et enkelt ærend, en beskjed eller bare skal hente noe, så har jeg hørt noe om både hønsehus og bingosal. Hvor nå de tar det fra.

Uansett sitter vi i klynger og skravler og skravler. Og skravler. Enten det er om klønete løsninger, morsomme opplevelser eller tragiske skjebner. Eller strikkeoppskrifter, biler, reiser, mannfolk, unger, reklamefilmer blandet med bh-tilpasninger. Og så ler vi. Så høyt at det skraller i vinduene. Ikke sånn jenteknising av småtterier, men tunge støyende latterbrøl, gjerne utløst av ganske grov humor. Jeg tror vi går de fleste bryggesjauere en god gang, om vi bare får muligheten. Og da ler vi gjerne så vi tisser på oss. Vi slenger om oss med vittigheter, og styrken på lattersalvene avgjør hvem som er vinneren. Om det er akkurat da du kommer inn som mann er det fort gjort å angre. Særlig om latteren øker idet ansiktet ditt kommer til syne i døra.

Nå hender det jo selvsagt at vi jobber hardt også, men det morsomme er at vi klarer å prate i munnen på hverandre selv når vi jobber konsentrert. Det er kunsten å velge rett yrke som gjør at vi kan bruke arbeidsdagen med kjeften halvåpen, i fint driv med prating på inn- og utpust. Som lærer må man jo uttale seg i lassevis av saker. Heldigvis.

Og med litt flaks har man egne unger som trenger veiledning, leksehjelp eller en å krangle litt med. Og en Bonde som kommer hjem fra jobben. Da kan skravla fortsette ufortrødent, med diverse utspill for å vise hvor makta ligger i heimen. Det er alltids noe å pludre om, eller klage over, enten det er at kjøkkenet er for trangt eller at det er deilig at det er sol ute.

Jeg går som tidligere nevnt i kirkekoret. Der er vi en salig blanding av damer i våre beste aldre. Under påskudd av at vi ønsker å synge, og holde konserter og bli flinke møtes vi en gang i uka til korøvelse. Selvsagt har vi en egen kaffeordning som går på rundgang, og kaffepausene skal egentlig være ganske korte. Det er de også. Men skravlinga slutter ikke selv om vi står oppstilt i kortrappa. Stakkars Kantor bruker nok opp siste rest av tålmodighet allerede onsdag hver eneste uke. Denne gangen fortalte han oss en historie om den gangen han slutta som dirigent for et kor, fordi de var så innmari skravlete. Jeg lurer på hvorfor han valgte å fortelle oss den historien.. Vi lover å skjerpe oss, nå skal vi ta oss sammen og være litt seriøse her. Jeg er førstemann til å ta lua i handa og angre. Jeg er for så vidt førstemann til å glemme meg bort også. Uavhengig av om kjønnet er sterkt eller svakt, tror jeg Kantors ene mannsstemme blir borte i kaoset av kvitring fra skravlete sangfugler. Og da kan enhver føle seg liten og svak.

Men når det kommer til å skifte dekk på bilen, som tross alt er rett rundt hjørnet, se da er jeg både svak og uvitende om det meste. Dekkene er tunge, jeg aner ikke hvor de er oppbevart og verktøyet er så kaldt å holde i. Det samme fenomenet dukker opp når det er snakk om å hente ved, eller vann på hytta.  Eller å bære fram hagemøblene eller grillen. Da er det godt å kunne smykke seg med å være det svake kjønn. Bonden er stor og sterk og flink.

Når jeg tenker etter er det ikke rart at så mange damer sliter med utbrenthet og diverse hode-mot-veggen-diagnoser. Vi er rett og slett utslitte. Av oss selv.