Pinlig stillhet?

Rart i grunn. Hvordan du møter et menneske.
Alt endrer farge, det er lysere enn hva det nettopp var.
Så står du og snakker om uviktige saker, bare for å kjenne nærheten.
Hadde det ikke vært godt noen ganger, tenker du kanskje, å ikke trenge å si noe.
Bare være.
Ikke finne noen felles interesser, ikke le av de samme vitsene. Ikke i det hele tatt.
Egentlig er det ingen felles interesser, og begge har hørt de samme vitsene før.

Det er bare en god energi, og trenger virkelig ikke være mer noensinne.
Men denne energien, er ikke den verdt å ta med seg?

Holder det med smil og stillhet?
Hvor lenge kan man i så fall stå sånn, før det blir pinlig?

Jeg bare spør.