fredag 9. mai 2014

5-4-3-2-1- FIT CAMP!

Jeg må innrømme at jeg har brukt store deler av denne dagen på å angre.
Og grue meg.
For jeg har som kjent latt meg overtale av UnniPunni til å være med på et fire ukers gratis treningsopplegg på et tennisanlegg i Drammen.

Jeg hadde fortrengt det etter beste evne hele dagen, i og med at jeg hadde det travelt på jobben. Men litt over tre tikket det inn en sms: "Sitte på med Anna som sist?" Gremm.
Jeg sendte svar: "Æsj, jeg vil ikke. Kan jeg slippe?" Jeg visste at jeg skulle jobbe lenge, og at det ville bli stress å komme i gang med felles trening. Det var mer fristende å fyre i ovnen og slumre på sofaen til leggetid. Helt siden jeg meldte meg på, har jeg gått med tanken om at det beste er å melde seg av igjen og ikke bli med likevel. Unni skulle vel klare å trene uten meg, det er så mange andre der. Og hun har jo Anna, som også har meldt seg på samme galskapen. Jeg er egentlig helt fornøyd med å trene alene på tredemølla, med musikk te arbe' på øra. Men hun ville altså ikke gi seg, og det var ingen kjære mor, heller. Jeg prøvde med alle argumenter jeg kom på.
"Men jeg har så vondt i meg!" -Neida! Det har du ikke.
"Jo. Aller vondest rett bak viljen. Jeg vil bare melde meg av!"
Jeg fikk ikke lov å melde meg av, og sånn var det med den saken.

Jeg er fryktelig glad i UnniPunni. Men i dag kjente jeg på hvor irriterende hun kan være. Og sta. Og hjerteløs. Jeg vurderte vennskapet vårt en stund, men bestemte meg for å gi henne en sjanse til å gjøre det godt igjen. Under forutsetningen at jeg ble med i dag, og at jeg KANSKJE og bare kanskje ble med neste gang også.
For, jada. To ganger i uka, uansett vær, skal vi ta knebøy og pushups og f---s oldemor til vi spyr, fordi vi skal bli så himla sterke.
Jeg kjente hardt på viljestyrken min hele veien til Drammen. Det eneste den ville var å snu bilen, eller i det minste trene innendørs. Ute var det vertikalt snøvær (les: lett duskregn, om det kom noe) og nesten kuldegrader, og vi skulle legge oss ned på bakken for å ta pushups. Som i seg selv er et sorgens kapittel.

Det var litt kø for å registrere oss, siden det var nesten ett hundre og førti deltakere der, og da prøvde jeg å få med meg Anna for å stikke av mens UnniPunni ikke så på. Men så kom vi på at det var hun som hadde bilnøkkelen, så da kunne vi likegodt bli der. Og forresten fikk vi en kopp urtete å varme oss på før start. Den smakte ikke så verst heller.

Dagens trening besto i oppvarming og gjennomføring av obligatorisk test. Samme testen skal tas ved endt camp, for å se eventuell fremgang.
Eventuell fremgang.
Oppvarmingen var vanskeligere enn det så ut, og jeg tror alle innvollene rørte på seg flere ganger.
Jeg må si at jeg egentlig var full av melkesyre etter oppvarmingen, så jeg prøvde nok en gang å få UnniPunni og Anna til å bli med hjem.
Selv om jeg kjente godt etter, fant jeg ikke en eneste celle som hadde lyst til å ta den testen.
Hvert eneste fiber i kroppen min var fullstendig innstilt på fyr i ovnen og slumre på sofaen, som tidligere nevnt. Men jeg kjente i det minste at jeg var i ferd med å tilgi UnniPunni for at hun var så dust. Hun mente det jo godt.

Selve testen høres enkel ut. I to minutter skal du ta så mange knebøy du klarer. Jeg syns egentlig det gikk veldig bra. Men så sto jo jeg også foran de andre, og kunne ikke sammenlikne våre tempo. Etter to minutter var jeg svimmel og hadde blodsmak i munnen, og var sikker på at jeg hadde tatt flest av alle.. Jeg registrerte at mitt forbedringspotensiale i hvert fall var høyt over de andres.

Den aller verste delen av prøva handlet om pushups. Tror ikke jeg var den eneste som frykter den øvelsen. Om jeg skal ta dem med strake bein blir det ikke dem, men heller den halve. For jeg kommer jo ned, på et vis. Men det telles ikke som en hel før man er oppe igjen. Dusteregel.
Heldigvis var det mulig å sette knærne nedi etter å ha seget ned, for så å klare å løfte seg opp igjen. Men det var ikke lov med pause, så om vi stoppet i løpet av de to minuttene måtte vi reise oss opp og være ferdig med denne delen av testen. Jeg reiste meg opp først. Ha! Førstemann i noe!
- Etter to og en halv, nesten tre. Ja, vi sier tre. Tre pushups, med litt hjelp av knærne på vei opp. Forbedringspotensiale lik skyhøyt.

Siste delen av testen var å løpe så mange lengder som mulig på to minutter. Relativt korte lengder. Jeg er verdenmester i å fremkalle melkesyre, så jeg prøvde å være taktisk. Det vil si å starte sakte og øke etter hvert, for å avslutte i et forrykende tempo. Vel. Jeg holdt halvparten av taktikken, for jeg starta i hvert fall sakte. Økningen får vi ta neste gang. Forbedringspotensialet er igjen langt over gjennomsnittet.

Etter at testen var ferdig fikk vi en restitusjonsdrikk for å fikse opp igjen skadene vi hadde påført de stakkars musklene våre. Den var såpass god, at jeg bestemte meg for å beholde UnniPunni som betrodd venn og treningspartner likevel.

Og, selv om jeg ikke hadde trodd jeg skulle si det, gleder jeg meg -litt- til neste gang. Og neste gang, og neste gang der igjen.



2 kommentarer:

  1. Fantastisk bra skrevet! Jeg sitter og humrer for meg selv her med brukket ankel, og er ergerlig fordi jeg ikke får trent FitCamp selv!

    SvarSlett
  2. *ler* akkurat sånn var det :)

    SvarSlett

Legg gjerne igjen en hilsen til Hagegynga her. Jeg er glad for alle kommentarer og tilbakemeldinger