Det er vår i Hagyngeverden.
Der kvistene har stått i ro siden bladene falt i fjor høst, er det nå fullt helvete for å få nok sevje ut til knopper og blader som sprenger og vil ut.
Korridorene på skolen bærer preg av årstiden. Hormonene spreller så veggene gynger. De tøffeste skulker og driter i konsekvensene. De litt modige har sluttet å gjøre leksene. De flinke sliter med konsentrasjonen. Aller merker det.
Lærerne også. Men vi merker det i tillegg til rapporter som skal skrives, viktige møter om sluttføringer, dokumentasjoner og siste vurderingsrunder før eksamen. Og nåde den som ikke har alt på stell. Jeg vet ikke med de andre lærerne, men jeg har nok ett og annet skjelett i skapet, ris bak speilet eller svin på skogen. Det er ikke sikkert jeg vet helt hva som er hva, men på denne tiden har det lett for å dukke opp som en annen lausunge.
Jeg har lært meg at våren skal gjøre litt vondt som lærer. Alt det vi har hatt ganske god tid på å skrive, vurdere eller dokumentere raser plutselig sammen i en haug foran meg. Og alt må tas samtidig.
En dag kommer jeg til å ha lært. Det kjennes ut som det er i dag.
Men tøffe dager på jobb er nå en ting. Det er jobb. Å ha øyeblikk med maktesløshet på jobb sørger for skjerpinger, mer fokus og bedre resultater.
Verre er det å ha den følelsen som mamma og omsorgsperson. Når begge de håpefulle ser ut til å gi blanke i hva mamma sier og mener om skole og plikter, og jeg må scrolle nedover siden for å kunne lese alle anmerkningene siden påske. Når huset som skulle males fortsatt står igjen med en halv vegg uvasket. Når lønna er tom før regningsbunken. Og når invitasjonene til konfen fortsatt ikke er sendt, og det er tre uker til den store dagen.
(her velger jeg å stoppe, det får være måte på til deling)
Da er maktesløsheten den mektigste følelsen jeg kjenner.
Uansett hvordan sola varmer.
Og uansett hvor mye jeg har å være takknemlig for.
At gutta mine er friske, at jeg har så gode venner og en så kjær familie. At jeg har den beste kjæresten.
Det hjelper nesten ikke en gang at jeg har fått ny frontrute på SuperCorsa'n, for jeg må jammen ha noe dekk også, om jeg ikke husker helt feil. For det var noe punkteringsgreier før jul.
Det eneste som virkelig hjelper på sånne dager, -er å legge seg tidlig. Og håpe på en bedre dag i morgen.
Men når jeg ser på klokka, ser jeg at jeg jaggu klarte å rote til det også. Det er ikke lenger tidlig.
Da får jeg heller satse på morgendagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en hilsen til Hagegynga her. Jeg er glad for alle kommentarer og tilbakemeldinger