Jeg har en avtale i kveld klokken nitten.

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si dette.
Men jeg gleder meg til i kveld.

Nå som jeg overlevde første trening, ser jeg at det skal være mulig å komme seg helskinnet gjennom neste også. Det var faktisk ikke så ille å trene ute. Langerma under T-skjorta er foreløpig en nødvendighet, og jeg tror jeg tar dunjakka utenpå. Men det går.

Jeg ser fram til den shaken etterpå, den er faktisk halve grunnen til at jeg drar nedover i kveld. Den andre grunnen er UnniPunnis overmåte positive innstilling. Med resultatene fra testen forrige gang friskt i minne ser jeg jo at det bare kan gå en vei, og det er oppover. Og jeg kan glede meg over at jeg om fire uker kommer til å være så sprek at det er vanskelig å kjenne meg igjen. Så sant jeg ikke snakker (for stemmen er lett gjenkjennelig "hønete"). Og det gjør jeg visst en del. Så da..
Er det sånn, at om man har en litt sånn kaklete stemme, og får masse muskler, blir man broiler da?

Utfordringa mi ligger i at jeg egentlig er litt lat på fellestreninger, og om jeg ser mitt snitt jobber jeg på halv maskin stadig vekk. Ja da. Jeg vet det bare er meg selv jeg lurer. Men mennesket vil bedras, er det ikke sånn da? Ved å innrømme det i bloggen,er det en fare for at jeg blir pisket ekstra hardt på trening da, så dette kan være ris til egen bak.
Den baken er det forsåvidt mer enn nok av, ettersom jeg så på en badevideo i helga. Så jeg har faktisk litt ny motivasjon å komme med sjøl også.

Jeg ble skikkelig imponert over innsatsen til flere der forrige gang, og fikk meg noen nye forbilder.
I dag skal jeg prøve å trene mer og snakke mindre.
Skal se det kommer til å bli bra!