Hagegynga mener noe!

Det hender jeg ramler over noen bra bilder der ute i webben. Og innimellom dukker det opp noe som setter seg fast. Dette bildet fikk meg til å tenke på alle de gangene jeg har dømt uten å vite.

Hun som brøyter seg fram i køen på butikken, uten engang å si unnskyld.
Han som sjangler ved siden av barnevogna på høylys dag.
Folk som hele tiden skryter av hvor mye de tjener og hvor de har vært på ferie.
Foreldre som har en annen måte å oppdra sine barn på enn meg. (Heldigvis)
Skiløperen som smadrer bilen sin i dritings tilstand, og som etterpå stikker av fra kameraten sin.


Jeg kan fortsette.
Ingenting er lettere enn å dømme andre,når vi ikke vet. Eller forstår.

Men ta en prat med en av de hjemløse fuglene i byen. Ikke en sånn ovenfra-og-ned-prat, men en der du virkelig går inn for å få hele historien. Det forundrer meg ikke om hun har levd hardere enn du og jeg kunne tålt, og at hun fortsatt har et håp om at det en dag skal ordne seg for henne. Og at hun kanskje har en morsom historie på lager, eller at hun sørger over en tapt venn som akkurat ble borte.

Og hva med paret som irriterer deg grønn med alle sine suksesser? Kan det tenkes at de skryter av det de faktisk fikser, så de skal slippe å snakke om ting de ikke tør tenke på? Hva om de er ufrivillig barnløse, eller har oppdaget sykdom som de ikke orker å ta inn over seg?

Jeg mener ikke at vi skal få lov til å oppføre oss akkurat som vi vil til enhver tid. Vi skal jo reagere når folk handler på en måte vi mener er galt. Det er fortsatt greit å vise normal høflighet og køkultur, det er ikke greit å ruse seg med barn tilstede, og ikke engang skihelter får lov til å fyllekjøre og stikke fra kompisen i bilen etterpå. Og jeg håper virkelig andre sier fra til meg når jeg går over de linjene som skiller godt fra dårlig.

Men likevel er det greit å ha dette bildet med i bakhodet, før vi tar på oss dommerkappen og slår med klubba vår. Før vi vet, kan det jaggu være greit å ikke dømme.