En sen maikveld på Kopperud

Dagene på Kopperud er ikke så verst.
Mikkel og jeg maler veggen, og valmuene som jeg planta for fire år siden viser seg fra sin mest rause side. De små, puslete greiene jeg satte i jorda den siste sommeren jeg bodde her har nå blitt skikkelig store og kraftige. Og jeg klarer ikke å telle hvor mange knopper de har til sammen!

Her en kveld da jeg kom hjem, hadde en nabo klippet plenen for meg! Nå hører det kanskje med til historien at hans utsikt er min plen, sånn cirka. Og at han skjønte at dette muligens var den eneste måten han ville få glede av å ha klippet sin egen plen, siden min plen nesten var høyere enn hekken mellom oss. Uansett var det ufattelig snilt, og jeg er takknemlig herfra til høstferien! Jeg har vel allerede fortalt om at en annen nabo skiftet dekk for meg, uten at jeg ba om det, og at den tredje, og nærmeste naboen eier og låner bort omtrent alt utstyret og verktøyet jeg trenger.

I kveld ble jeg invitert over til en terassepils med nabofrua, og vi hadde en riktig koselig kveld, før Mikkel og jeg takket for oss og tusla hjem. I tillegg har jeg selveste Skipperkjærsten min i nabolaget, så jeg kan faktisk gå til ham på frokost uten å ta av meg pysjen.

Så. Si hva du vil om boligfelt og tomannsboliger. Men det er både trygt, underholdende og nyttig i min verden.
Nå kan det tenkes underholdninga ofte er på min bekostning da. Men det tåler jeg, som er så robust bygget.

Eldstemann er påtroppende konfirmant, og jeg har da virkelig nok å sette negla i fram til søndag. Altså i morgen, om jeg regner dato etter midnatt. Men jeg holder hodet kaldt og hjertet varmt. Jeg skal lage potetsalat og steke kyllingfileter, lage bordkortene, stryke skjortene og skrive en tale eller sang. Jeg klarer liksom ikke å bestemme meg for hva som blir best.
Hovedpersonen er hos familien i Sigdal til lørdag kveld, og det er sikkert best sånn. Jeg blir ikke så veldig hyggelig å være sammen med når det er mye å gjøre. Og i hvert fall ikke om noen skulle finne på å være nølende til hva som må gjøres.
Egentlig bare gleder jeg meg til den store dagen for Emil. Det kommer jo bare familie og venner, så det kan ikke bli helt feil uansett.

Nå bare venter jeg på at vaskemaskinen skal lande inne på vaskerommet.
Så blir natta.