Nesten voksen

Da var'e gjort!
Jeg kjenner mammahjertet ekstra godt på sånne dager.
Stolthet, takknemlighet, ydmykhet.

Ikke fordi selve konfirmasjonen er noe vanskelig ungdommene skal gjennom. De gjorde praktisk talt ingen ting i kirken, og jeg hørte ikke en eneste trosbekjennelse langs rekka der de satt.
Min egen engleunge iberegnet, var det stort sett flaue blikk og rompemaur som gjaldt.

Stoltheten kommer rett og slett når jeg ser opp i løpet av dagen, mellom servietter som tar fyr og iskaker som smelter, og kjenner igjen den lille gutten min -som har blitt en ung mann.

Han har egne meninger og egne barbersaker, gode venner og gode manerer. Med noen unntak i begge leire. Han prøver seg fram, leter og finner sin egen musikk, klesstil, sjargong og identitet.

Han lærer nye ting, selv om han ikke innrømmer det ofte. Som tenåring har han nemlig den fantastiske egenskapen å allerede kunne svaret på det meste! Å lære av andres feil er ikke halvparten så moro eller lærerikt som å gjøre egne.
Men det som er like viktig, er alt han lærer meg. Om det å være medmenneske på godt og vondt. Om å ikke dømme andre. Om det å ha en avslappa holdning til det meste, og likevel lærer han meg en del om redsel og angst. Og han lærer meg å møte mine svakeste sider. Da viser jeg kort til høylytt kjefting i fistel, selvopptatthet, kjeppjaging av intetanende venner, forutinntatthet, sårhet, ustruktur og meningsløse formaninger. Sånn helt kort.

Jeg minnes daglig på hvordan det var å være ungdom. Sårheten, gleden, usikkerheten og verdensherredømmet. Nysgjerrigheten på alt ukjent og ulovlig. Og han tror selvsagt ikke at jeg husker noen ting. At jeg ikke forstår.

Der min konfirmant sto foran oss på gulvet, så voksen og rolig, med glimt i øyet og et varmt smil, kjente jeg nok at løken fra roastbiffen sved litt i øynene.
Jammen godt jeg ikke er så lettgrint.