I dag har jeg vært sensor i norsk.

Jeg har sett elever komme inn med nervene i en frynsete bukett foran seg, hilse med klamme håndtrykk og slite med å få den dumme pc'n til å virke som den skal. Og jeg har sett elever komme inn uten huskelapp, med henda i lomma.
Alle har vært tynget av alvoret, på den ene eller andre måten.

Det er fort gjort, i den akademiske delen av verden (altså ikke virkeligheten), å tenke at alle bør kunne et visst antall skjønnlitterære titler, og å kunne strø om seg med fagbegreper som allusjoner, metaforer og autoral synsvinkel. For å ikke snakke om ethos, pathos og logos som er så viktige innen retorikken.
Det er like fort gjort å forhåndsdømme.

I enkelte tilfeller er nok jeg som sensor strengere enn faglæreren, fordi den eleven har vist seg veldig god på dette tidligere, men rett og slett ikke får det helt til i dag.
Men, heldigvis. I dag opplevde jeg flere tilfeller av det motsatte.

Det kom inn en elev som snakket litt sakte. Akkurat som et sveiveverk som ikke går skikkelig bra før det har gått en stund. Han fikk hostet seg opp, varmet dieselen og serverte slow food av ypperste kvalitet. Ingen fancy powerpoint, ikke mye lapp å skryte av heller.
Men.
Hvert eneste oppfølgingsspørsmål jeg stilte ble besvart korrekt, reflektert og sakte. Han fikk vist fram en bred, og dypere, forståelse for faget. Faglærer så nokså overrasket ut.
Øyeblikket for tilbakemeldinga skal jeg ta med meg hjem i dag. Han mottok sin femmer, med munnen godt lukket og øyne så store som tinntallerkner.
Mon tro om selvtilliten hans prøvde å få ham til å tro at dette ikke kunne være sant?
Og jeg lærte noe om de elevene som aldri rekker å få sagt stort i klassen.

Det er sjelden ting er akkurat sånn det kan se ut fra utsiden.
Og det er godt vi innimellom blir minnet på det.
Det gjør oss til bedre mennesker.
Trur eg.