Sova bort sumarnatta?

Jeg har lyst til å dele noe med deg.
I dag har jeg vært på NAV.

Dette kunne sikkert blitt en sak om hvor tungrodd det er der, og hvilket skjemavelde som regjerer.
Det hadde vært den letteste sak av verden å skrive meg tom på å latterliggjøre alt
fra kravet om å trekke kølapp hver gang du har et nytt punkt som trenger veiledning,
til det faktum at
radioen som durer og går er fintunet inn på "akkurat nok skurr til å ikke høre melodien".

Men det er noe annet jeg har lyst til å dele. Noe det er vanskeligere å sette ord på. Jeg skal prøve.

Å komme inn i en atmosfære der ingen riktig ser på hverandre. Det er skillevegger for å beskytte deg mot andres nysgjerrighet, som om de har kapasitet til å bry seg.
Hva slags stemning jeg fikk?
Jo, jeg tror det lå en slags skam, eller en maktesløshet, kanskje en slags lammelse over de sakte bevegelsene der inne. Blikkene var vendt ned eller til siden. Jeg tok meg i det selv også. Og ingen snakket høyt eller lo.
Damene bak skranken var lavmælte; jeg tror nok de møter mange skjebner i løpet av en arbeidsdag.

Jeg liker å se på meg selv som en ressurs. En ganske stor en også, på gode dager.
Men der inne. Der var det vanskelig å hente fram noe som helst.
Der kom tvilen på hvor god jeg egentlig kan være, når jeg ikke en gang husker personnummeret til begge ungene (eller pappaen deres, for den saks skyld).
Og en god del av opplysningene jeg skulle fylle ut, hadde jeg ikke peiling på der og da, heller.
Jeg innså hvor takknemlig jeg skal være om jeg får gjennom noe som helst, og at jeg er prisgitt at jeg har søkt på de rette stedene, på rett målform og med rett innstilling.

Saken er at jeg er en lærer uten fast arbeid. Jeg har feil fagkombinasjon for skolen min, og har derfor ikke jobb i august. Disse årene har vært tre årsvikariat, og nå mangler språklærere.
Altså ikke meg.
Den 20. juni leverte jeg inn nøkkelplanken min og pc'n; skriveredskapet mitt. Jeg rydda pulten som ikke har sett dagens lys på flere måneder og fylte SuperCorsa' n til randen med permer, bøker, lydbøker, tannbørste, ekstra klær, godteri, blomstervaser, bilder og annet stæsj som gjerne ligger og slenger i skuffene i løpet av et skoleår.

Så her står jeg nå. Jeg har vært på NAV og registrert meg. Ikke som arbeidsledig, men som jobbsøker. Det var et viktig skille der, lærte jeg på informasjonsmøtet. Da jeg skulle fylle ut skjemaet for å søke om dagpenger, ble jeg klar over at jeg ikke en gang vet når avspaseringen min går over til å bli ferie. Eller når min siste lønn er.
Mitt møte med NAV tok et tak i alle fingrene mine og putta de godt nedi jorda. Der nede kjente jeg på hvor lett det er å føle seg liten og ubetydelig.

Ja visst har jeg drømmer, og tro meg, jeg skal følge dem.
Jeg forteller gjerne mye om dem neste gang jeg er her inne. For jeg har virkelig trua på at mine dører åpnes når de skal.
Men i kveld hadde jeg altså lyst til å dele noe av den følelsen av  ikke være så god likevel.
Av å ikke ha fått det helt til likevel.

Det skal jaggu gjørras det òg.