Nesten som en treningsblogg

Jeg vet det har vært ymse innslag av fysisk aktivitet her inne i Hagegynga.
Som regel har det vært en flopp, der jeg har starta med usannsynlig optimisme og holdt ut i cirka en uke.
Men nå kan jeg nesten si trening har blitt en del av min hverdag.
Altså, ikke hver dag, men hverdag. (-Enda et godt eksempel hvor det er greit å kunne samskrivingsregelen.)
Jeg starta i januar, og har ikke gitt opp enda. Jovisst har det gått dager, og uker, mellom enkelte økter.
But, I'm on it!

Jeg tror den tøffeste bøygen var å starte med tabatatrening. Og det verste med det, var at jeg måtte kjøre helt ned til Åssiden for å trene!
I tillegg til at jeg er litt lat, og ikke kan passe kjeften min, så jeg har blitt kjørt hardt.

På avstand kan tabata se ut som kjerringtrim. Selv om det er menn der.
For selv om ingen av oss liker å se det på den måten, er vi en gjeng i vår beste alder, som trener i samla gjeng på et avgrensa område. Vi gjør noenlunde de samme øvelsene, og roper noenlunde de samme kampropene. (De andre gjør det, - jeg greier aldri å huske hva vi skal rope, så jeg bare lager noen lyder)

Men ikke la deg lure. Treninga er altfor enkel til at det passer inn i typisk dametrening. Det er åtte øvelser, og klarer du å huske dem er du redda. Og da snakker jeg sånne enkle greier som jeg husker fra skoledagene! Kneløft, situps og armhevinger, for eksempel. Hemmeligheten ligger i intensiteten og intervallene, ikke i variasjon av øvelser. Det vanskeligste har til tider vært å huske veien hjem etterpå, for å være ærlig. For jeg har vært så pumpa at jeg ikke har visst navnet mitt engang.

Jeg har da virkelig vært på noen aerobic, step, puls, zumba, push, pump, beat eller hva-de-heter i løpet av årene. Og det er virkelig dametrening! Hver gang har jeg nesten klart stegene før vi skal videre til nytt opplegg. "Kom igjen, alt fra toppen, jenter, og så er det nytt mønster!!!" Jeg har lurt meg ut i et hjørne under påskudd av å stå nær vannflaska mi, og så har jeg til slutt bare latt som jeg har vært med, til jeg har sniki meg ut langs siden og blitt borte. Det har rett og slett vært umulig for meg å følge med på sånn trening. Tabata er liksom mer for zombier som vil bli max utslitt.

Det morsomste med Tabataen, er kanskje likevel at jeg har brukt det til å trene UnniPunni! I ferien har vi vært en tur på hytta hennes, og der satt jeg meg godt til rette på verandaen med hekletøy og bena høyt. UnniPunni begynte raskt å kjede seg, fordi det hendte det kom ei sky. Og hun ser ingen grunn til å sitte stille ute, om det ikke er for å bli brun.
Hun var litt tøff i trynet, så da kom jeg på at jeg husket alle øvelsene.
Det var en glede å se henne slite og svette, gispe etter luft og be om nåde mens jeg befalte henne å løfte litt høyere, telle litt saktere og ta i litt mer!
Jeg selv hadde et veldig viktig teppe å hekle, i tillegg til at jeg ikke hadde nevnt noe om å kjede meg.
Så jeg kunne nippe til mitt glass og myse mot lettskyet himmel, mens UnniPunni jobbet.

Nå skal det være sagt, at det var hun som satt igjen med sprettrompa etter den turen, da. Så jeg har litt å ta igjen.
Men jeg var da virkelig på en trening mens hun var på ferie med familien i Danmark, så nå er vi kanskje skuls.

Jeg hadde tenkt å trene tabata alene i går også.
Hadde tenkt.
Dro ned til Salto, brukte tredemølla i oppoverbakke for å varme opp, og var på vei inn i det rommet hvor man kan trene litt alternativt.
Og der inne, i det lille avlukket, var det fem-seks unge menn i full gang med trening og sosialt samvær!
Jeg er ikke kjent for å være sjenert. Men der inne var det rett og slett ikke plass til meg.
Så jeg tok med meg drikkeflaska og dro hjem.

I kveld. I kveld blir det trening. Det vet jeg.