I dag har jeg hatt fingrene aktivisert siden jeg sto opp, og likevel føler jeg at det her bildet ser ut som meg. Kanskje fordi Kaptein Blikk har gått tilbake til å bli mest Blikkenslager i dag. Ferien hans er over og jeg har noen formiddagstimer i min egen lille boble, før jeg skal ut i den store verden og utforske byliv og treningssenter.
I går var vi på en eksotisk kveldstur i Skotselva. Vi dro ned til høyre etter Bergsfossen, og fulgte elva oppover. Siden det er såpass lite vannføring, kunne vi faktisk gå tørskodde ganske langt, selv om vi gikk på elvebunnen. Noen steder var det likevel nødvendig å ta av seg skoene og vasse litt. Jeg fikk en følelse av ekspedisjon, lufta var varm og fuktig, nesten som i en jungel, og her og der dukket det opp overraskelser.
Vi kom til et sted med en kulp og en bitteliten foss, og alt var dekket av mørkegrønn mose. Ganske flott, og faktisk ikke langt unna veien. Men å se det fra veien er umulig likevel.
Og vi kom opp til gamle Hammardammen, der vi begge hadde badet som unger. Nå var det ikke veldig fristende å tenke bading der, for med lite og varmt vann er det gode forhold for algevekster og gresslignende tråder.
To fisk spratt unna et sted vi skulle krysse, de var nok ikke vant til selskap.
Etter hvert kom vi til bunnen av Holtebrekka, og der gikk vi opp på et jorde som ligger brakk. Forbi et lite småbruk som så ensomt ut der det lå. Det var to tegn på liv der: Plenen var striglet og i orden, og på trappa sto det en campingstol fra åttitallet.
Jeg hadde lagt igjen mobilen hjemme, så det ble ingen bilder fra turen.
Du må rett og slett se det for deg.
Eller tro meg på mitt ord:
Skotselva byr stadig på gjemte perler og ukjent terreng.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en hilsen til Hagegynga her. Jeg er glad for alle kommentarer og tilbakemeldinger