Bare en drømmer, eller...?

Som jeg nevnte i forrige innlegg har jeg drømmer å følge.
Har ikke vi alle det, egentlig?

En av mine favorittsannheter handler om at livet ikke kommer. Livet er. Det betyr for meg at jeg ikke vil sitte stille og vente på at noe fantastisk skal skje meg en vakker dag.
At hvert eneste øyeblikk er min mulighet til å velge hva jeg vil fylle livet mitt med.
Og at hvert eneste øyeblikk faktisk kan være mitt siste.
Ikke fordi jeg er syk, eller lever spesielt farlig. Men fordi det er livet.
Og livet ender ofte alltid (si fra om du hører om en annen løsning) med døden.

Siden det er umulig å si noe om når dette livet kommer til å ende, ser jeg på det som min plikt ovenfor meg selv å leve ut så mye jeg klarer.

Derfor. Og nettopp derfor har jeg bestemt meg for å gi ut mine egne bøker. Og jeg skal begynne nå.
Jeg vet at jeg sendte inn manus til Gyldendal i slutten av mai, og at de har til august på å lese igjennom disse. Jeg vet også at sjansen er minimal for å bli antatt i et stort forlag, og at jeg burde bli hoppende glad om de skulle finne på å like det jeg har sendt inn.
Men.
Det er en annen tanke som vokser fram hos meg, og jeg får mer og mer tro på den.
Jeg vil bestemme sjøl, jeg har tro på konseptet mitt med en egen hagegyngebokserie (jepp, det skrives faktisk som ett ord). Jeg vet hvordan jeg vil ha det, og jeg vil ikke være bundet til et kjempeforlags regler og klausuler, og bli avspist med bittesmå royalties.
Så jeg vil gi ut mine egne bøker på lisensforlag.

ikke tro du er noe..

Den store utfordringen blir nok å markedsføre meg. Jeg er ikke spesielt dreven i moderne markedsføring, og jeg sliter faktisk ørlite grann med janteloven, selv om jeg later som om jeg driter i den. Her kommer jeg sannsynligvis til å trenge noe hjelp.
Så om du føler at du har lyst til å bidra, er det hjertelig velkomment. Og tusen takk.
Alt fra trykking av plakater til tips om nye, interessante forhandlere er nyttig, i tillegg til de gode tilbakemeldingene jeg har fått og får underveis.
UnniPunni har selvsagt meldt seg som markedsfører allerede, vi skal på promoteringsrunde til interessante forhandlere når første eksemplar er klart. Og jeg har noen som har sagt at de gjerne kjøper bøker på forhånd, som gaveideer, (før de er skrevet) for å hjelpe til med økonomi til trykking.
Det gjør noe med meg og pågangsmotet, at noen har så trua på meg.
Da slipper janteloven litt taket, på en måte.

På veien med drømmen i handa tar jeg gjerne imot heiarop, hvor unorsk det enn er.
Jeg lover å bruke all oppmuntring og hjelp til siste smule, ingenting skal gå til spille.




PS:
Jeg vet at bildet av meg som bonde skurrer veldig for noen. For meg sjøl også, egentlig.
Men jeg har likevel et bilde i hodet, der jeg ser på mitt forfatterskap som småplanter i en åker full av ugressplanten med det latinske navnet jantus lovicus. Så da avslutter jeg dagens innlegg med dette bildet.

Åkre under hvite skyer, 
frodige, kraftige ugressplanter tar solstrålene lett.
Den største ljåen er tung, men effektiv.
Må slipes ofte.
For hvert strå jeg hugger, blir jeg sterkere, tryggere, flinkere.
De små nye plantene myser mot solen.
Jeg vanner dem med troen på meg selv.
Og gjødsler dem med applaus fra andre.
Grønne fingre stryker lett over de små bladene, 
jeg gleder meg til å høste.