torsdag 31. mai 2012

Barbamamma


Som vanlig når jeg har viktige arbeidsoppgaver foran meg, er jeg norgesmester i fluktforsøk.
Enten jeg lærer meg å spille et nytt instrument, eller om jeg skriver litt på boka mi, eller ommøblerer på stabburet (man finner alltids på noe) sørger jeg hvertfall for å bruke opp tiden på saker helt fri for tidsfrister og forpliktelser.

Denne mai er intet unntak fra tidligere, og i disse eksamenstider har jeg en stund gått og fundert på om jeg kanskje burde prøve å lage min egen sirup. Jeg har gjort noen undersøkelser på området, og funnet ut at tiden er over og ute for årets løvetannsirup, siden det stort sett bare er ullhuer igjen overalt.
Granskuddsirup virket derfor fantastisk interessant, siden mange av smågranene har lysegrønne tupper nå. Da vil jeg få meg en skogtur, litt trim, og kunne skryte av hjemmelaget sirup når man spør meg hvordan det går. Og om jeg snakker veldig entusiastisk om sirupen min, vil vedkommende sannsynligvis glemme å spørre om jeg har husket å sende den viktige søknaden, eller om jeg er klar til eksamen, eller om sakene til velets styremøte er klare.
Med nåtidens hjelpsomme teknologi er det snart ingenting jeg ikke kan finne ut av. Mekking av granskuddsirup er visst en veldig populær syssel, - selvom den heller ikke når Bieberhøyder - og jeg fråtset meg gjennom bilder og oppskrifter til jeg følte jeg kunne det.

Og det var da jeg oppdaget at det var En ting som var mer populært enn granskuddsirup:
Rabarbra.
Rabarbra med marengs, rabarbrapai med is, rabarbrasuppe, grøt, Drikk Rabarbra, Bad i rabarbra, rabarbramarmelade, rabarbrabladparasoller.
En kjapp titt ned ved låven, og der står ei buske på størrelse med en VW Boble fullstappet av rabarbrablader, rabarbrablomster og de supersure stilkene som likner veldig på stangselleri. (Kanskje ikke rart at rabarbraen egentlig er i grønnsakfamilien da. Sikkert den sure kusina til den litt tørvittige sellerien)
Uansett.
Ideene til tidsfordriv bare raste på.
Det er ikke den ting jeg ikke kan gjøre med ei sånn tugge! Og sånn flaks at jeg har kioskvakt på fotballkampen denne uka da, jeg skal jammen bake med meg en rabarbrakake! -Tenkte jeg.

Og tok med bøtte og kniv ned for å høste.
Der nede husket jeg hva som er kjennetegnet på vokseplassen til mitt livs rabarbraer:
Brennesle. Og maur. I tusentall!
Etter et kjapt skoskifte, fra sandaler til fjellsko, ble det meg og rabarbraen i en flat tango. Vi var jo omtrent like høye, og det vugget kraftig innimellom der jeg sparket vekk maur og tråkket ned brennesle mens jeg bøyde unna de skyhøye hvite blomstertårnene.
Vi skal ned til rota, må vite.
Inne i rabarbrajungelen falt jeg lett tilbake til barndommens bruksområder, og hadde elefantører og snabel på plass flere ganger.

Bøtta ble fort stappfull av stilker, og jeg skjønte at det foreløpig var en - null til buskaset. Det er mulig å skimte at noen har vært å forsynt seg av den, men det er bare fordi det ligger grønne elefantører, fruktfat og parasoller overalt rundt den. Ellers ser den urørt ut.

Inne på kjøkkenet kom den virkelige utfordringen. Jeg måtte finne den perfekte oppskriften. Den som var superenkel å lage, med få ingredienser og som egnet seg for fotballkamplangpanne.
Her skulle jeg ønsker jeg var hakket mer besluttsom.
For mens jeg søkte på oppskrifter, leste, siklet, så på bilder og drømte meg bort gikk klokka, som den pleier, i forveien.

Så på dagens fotballkamp solgte vi tomt av dagens bakst:
 "Rabarbrastilk i kopp med sukker: 5 kroner"

mandag 21. mai 2012

Eine kleine Nachtmusik

Mozart eller ikke. Natt er det åkke som. Og jeg kan love at hvertfall første satsen ikke er til å sove av. Til det er den irriterende lystig og våken. Og går i dur. Noe som passer dårlig om natta skal ha noen særlig effekt. Den andre satsen er her, som i flere symfonier mer passe til sådant bruk.

Uansett er det natt nå.
Alene. Og usannsynlig langt fra ensom.
Rart, tenker du kanskje. At jeg, som er så glad i selskap med andre har det så godt i eget selskap.
Da skal jeg fortelle en liten sannhet. Som du sikkert allerede vet.
Det er like mulig å være dørgende ensom sammen med andre, som å le høyt og skrallende i eget selskap. Selvom den siste kan føre til at forbipasserende ringer inn en og annen bekymringstelefon.

Kommer ikke det hele an på innholdet i tiden som blir brukt?

Sats 2 av nattmusikken passer bedre til klokkeslettet. (Som forøvrig i selve bloggeprogrammet har en annen tidssone) Og til stemningen egentlig. Noen tanker drar litt lenger ut. Og legger igjen mer til ettertanke.
I kveld har jeg fått en samtale med en av mine livets læremestere.

Med største ro forteller han om sine frustrasjoner, der han sjøl har tenkt ut hvordan det kan ha seg at visse ting er så vanskelig. Og han kommer med forslag til hvordan ting kan komme mot en løsning. Fordi en av de involverte er voksen og veldig forskjellig fra ham, prøver han å foreslå hvordan det er best å snakke med denne personen, som jo sikkert ikke kan noe for det!
Og han sjøl er tolv..

Tredje sats av en liten bit nattmusikk har en nydelig optimisme i seg, i trefjerdedels takt. Full av håp om en ny morgengry. Og melodilinjen i midten minner meg lett om Trond-Viggo som synger at "Bare Barn er Barn"
Det at Trond- Viggo, min egen barndoms helt, har latt seg inspirere av det, inspirerer meg også.

En mamma er jeg.
Og en lærer, en student, en kjæreste, en dårlig husholderske, men til gjengjeld en veldig god venn.
En naturelsker, menneskekjær, matglad og aktiv nestenførti-åring.

Det er som mamma og venn jeg lærer mest.
Om hvordan tidens innhold betyr noe for om man er ensom
- eller bare alene.

mandag 14. mai 2012

Dypere enn vanlig...

Følelsen av ingenting.
Bare lyden av døra.
Og tanken på ikke.
Ikke mer.

Sakte glir panna oppover igjen.
Og tennene kommer frem.
Lufta går helt ned i bunnen av magen. Der er det plass til masse.
Fristes til å strekke armene høyt over hodet, løpe litt.

Lyden av vind og levd liv snirkler seg godt på plass, finner kjente rom.
Det skal bli bra.
Det er sånn det er.

Livet.

Alt det andre får vi ta senere.







Hurra!



Et sikkert vårtegn er når jeg plutselig oppdager at det er 17. mai-uka.
En ting er spørsmålet om antrekk, både for meg selv og for to gutter som har veldig lite 17. mai-vennlige garderober. Det er selvsagt ikke kjøpt inn noe, for det er så leeenge til.

Som vanlig på denne tiden har jeg vært selvopptatt og drevet med mappeinnleveringer og eksamener.
I tillegg har jeg den gleden av å være pålagt dugnadsarbeid når barna går i sjette og sjuende klasse. Jeg trenger ikke A i matte for å skjønne at det utgjør fire år med kakesalg og lek for barna.
Og det som gjør det hele perfekt, er at jeg i tillegg har pådratt meg lederverv i Østsiden Velforening, noe som innebærer arrangering av 17.-maifeiring på Fjerdingstad grendehus.
Jammen godt jeg elsker dugnadsjobbing og lyden av masse folk.

Det jeg IKKE elsker, derimot, er å fryse i søtt'nemaitoget. Eller fryse generelt.
Jeg har sikkert Buskerudrekord i dårlig påkledning for nasjonaldagen. Jeg har nok fryst på meg både det ene og andre i mai siden jeg gikk på ungdomsskolen.
Det verste antrekket foreløpig, hadde jeg som femtenåring. Det var en hvit todelt drakt med volangminiskjørt og utringet trøye med svart snøring... Huden var lyseblå, som den pleide å være på den tiden, og håret var i høyeste laget. Jeg hadde matchende(?) rosa pumps. Såklart.
Men jeg skal ikke skryte av at jeg har blitt så mye bedre med åra. Jeg tror ett og annet øyebryn har letta, der jeg har stått hutrende på skoleplassen med flagget til topps.
I tillegg har jeg nesten alltid hatt på meg for høye sko, med verkende føtter og merkelig gangelag.

Og enda klarer jeg å riste oppgitt på hodet når jeg ser overpynta, kortskjørta, høyhæla, utringa damer på nasjonaldagen.
Det var denne selvinnsikten da.

Men jeg har kommet så langt nå, at jeg faktisk ønsker meg en bunad. Ønsket er såpass sterkt, et jeg kommer til å kjøpe meg det. I år er veldig passende, siden jeg både fyller førti, og samtidig er ferdig utdannet. Så det skal bli min gave til meg, fra meg. Jeg gleder meg.
Det er Røykendrakta jeg har lagt min elsk på. Heldigvis, siden jeg er derfra. Det betyr ingenting for meg at det ikke er en ekte bunad, men en drakt. For meg er det snakk om røtter, og i tillegg syns jeg jeg er ganske fin i blått. Det står til maifargen på huden min.
Jeg skal endelig bli en av dem som kan klage over varmen på nasjonaldagen, og som kan nikke anerkjennende når jeg ser andre med folkedrakta på seg.
Det begynner å gå opp for meg at jeg ikke rekker det før søttende mai, og må sannsynligvis fryse meg gjennom enda et barnetog med vertikalt snøvær og nordavind.
Eller kanskje det blir varmedress i år?

Litt om litt fra helgens opplevelser

Jeg fylte bensin på buksa mi i dag.
Hadde jeg vært en pessismist ville jeg kanskje sagt at det ga meg et pekepinn.
På livet generelt og eksamensvåren, søttendemaiforberedelser, økonomi, fotballkamper og halvgjennomførte oppgaver spesielt.
Men så er det sånn da vet du, at jeg er ikke en pessimist.
Så jeg tenkte heller at det var jammen bra det lukta bensin i bilen, for jeg hadde glemt å hive ut søpleposen da jeg dro.

Og en annen ting jeg gjorde i dag. Eller i kveld. Jeg besøkte en grav.
Graven.
Jeg er liksom ikke så knytta til kirkegården jeg.
Om jeg vil ha en kontakt, drar jeg gjerne heller til steder jeg har vært nær.
Men i dag føltes det riktig og viktig.
Jeg besøkte pappa og lille Ingvild. Og jeg sang for dem. Og gråt litt.
Tenk, jeg som tidligere ikke kunne tenke meg å gråte for noe som helst.
Jeg sang om en drøm for to personer, som samlet støv på stolen.
Og kjente at det var sterkt å være der i kveld.
Jeg kunne så gjerne trengt å ha pappa her nå. På ordentlig.
Om ikke annet kunne han hvertfall diskutert med meg og vært tufsete og dum.
Eller tatt en trall på trekkspillet. Med kaffekoppen og sukkerbitene. Og røyken og drammen.
Svensktoppar og Kramgoa låtar. Det var liksom greit det.

Mest av alt etter denne helga, sitter jeg likevel med en skikkelig godfølelse.
Hyttenurket har stått til forventningene, igjen. Med eksamenslesing og full sol.
Oppå det hele fikk jeg storfint besøk, og det ble piker, vin og sang til fuglene overtok utpå morrakvisten. Sånne venninnekvelder kan man leve lenge på.
Jeg spiste tilogmed muggen tapenade, fordi det ikke er lett å se i skinnet fra stearinlys.
Heldigvis er det ikke mye i veien med smakssansen min, så det ble med den ene biten.
Foto

onsdag 9. mai 2012

Liste over ganske ålreite tanker

  1. I dag så jeg løvetann, noe som minnet meg på et bokprosjekt..
  2. Det er ikke lenge til lønning
  3. Rust som holder seg langs skjermene, på panseret, bagasjelokket og dørene er ikke trafikkfarlig.
  4. Ungene har ikke kranglet så mye i det siste
  5. Lange togturer i natten
  6. En prikkete kjole henger i stua og venter på finvær.
  7. Kollegaene mine har vent seg til meg, og smiler da jeg kommer.
  8. Gamlekollegaene mine, som jeg skal spise middag med i morgen
  9. Eksamenslesing og vin på hyttenurket til helgen
  10. Rene gulver i dag. Lenge siden sist.
  11. Snorkelyden til den gamle stivbente under stuebordet.
  12. Det har slutta å snø, jeg kan kanskje så valmuene snart
  13. Jeg har et lite knippe bestevenner som gjør hjertet mitt stort og varmt
  14. Jeg har funnet igjen adventsstaken og den siste julestrømpa, da kan jeg pakke bort jula.
  15. Fire hundre gram på en måned er mer enn ingenting.
  16. Baksmellen på skatten kunne vært større (om jeg hadde tjent mer)
  17. Lukta som kommer når du gnir syrinknopper i hånda
  18. Mamma
  19. Vann med glitter på, som smiler i sola
  20. Å tråkke på mose
  21. Når alle i huset sover, og jeg kan tenke tankene uten avbrytelser
  22. Harmonien i flerstemt sang
  23. Møte med en fremmed som setter gode spor i sjela
  24. Pannekaker til middag
  25. Gamle elever som fortsatt sender meldinger
  26. Brødrene mine
  27. Årstiden for pikniker er klar hvert øyeblikk
  28. Jeg har husket å leie lokale til førtiårslaget mitt allerede.
  29. Lyden av tulipanstilker som ruller mot hverandre minner meg om pappa
  30. Det gjør trekkspill også

mandag 7. mai 2012

Gledesorgen

Fornemmelsen av varmen fra et menneske.
Vissheten om at det er håp for verdens engler.
Troen på det gode i hver og en av oss.
Vemodigheten i tiden som fortsetter å gå selv når den ønsker å hvile.
Det underfundige ved tilfeldighetene som treffer oss.
Gang på gang.

søndag 6. mai 2012

Trekantskilt og togturer

Jeg blir lett bilsyk. Og tog-, buss-, fly- og sjøsyk. I en bil holder det å lese bakpå cd-coveret før jeg må sitte med hodet ut av vinduet resten av turen. Og i buss holder det faktisk at jeg snakker med personen ved siden av meg (de bak kan jeg hvertfall glemme) før jeg blir kvalm. Jeg blir til og med uvel av å lese kartet på veggen inne i t-banevognene. En gang jeg skulle ta toget til Dombås hadde jeg med meg strikketøy. Strikka litt fra Hokksund, og måtte ut på perrongen for frisk luft i Hønefoss.

Så er dette opplest og vedtatt.
Jeg har flere eksempler, men ser sjøl at det kan bli litt smør på flesk.

Uansett har jeg funnet noe som hjelper. Det er noen små hvite piller med rød trekant på som skal tas en times tid før jeg reiser.
De er helt geniale! Plutselig kan jeg ikke bare sitte baklengs i toget uten å bli lysegrønn. Jeg kan også sitte og lese skolepensum, eller til og med skrive på pc!
Det er èn liten hake ved dette da.
Jeg sovner.
Helt uten forvarsel, og ikke akkurat på en søt feminin måte.

En togtur til Stavanger for noen år tilbake var jomfruturen for trekantpillene. Jeg satt med min sammenleggbare maskin og lagde en presentasjon i Powerpoint. Følte meg skikkelig kul og viktig, for nå så alle de andre på toget at jeg faktisk hadde en jobb å gjøre. Uten å bare se ut av vinduet. Hah.
Det gikk veldig bra, jeg tror mange fikk med seg hvor viktig og flink jeg var.
Så er det noe tåkete.
Det neste jeg husker, er at jeg våknet med hodet godt bakpå skuldrene og med verdens største tørre drøvel på vei fra halsen og opp i nesa.. Maskina var gått i dvalemodus og var i ferd med å gli ned av fanget mitt. Han som satt ved siden av meg så litt beklemt ut mens jeg tørket meg rundt munnen og prøvde å late som ingenting.

På denne turen oppover mot Trondheim tok jeg med meg lærdommen fra Stavangerturen, og maskina lå pent nedpakket i sekken. På Berkåk måtte vi over i buss, på grunn av noe rasgreier. Det var sent på kveld, og flere enn meg var trøtte. Litt fortumla fant jeg plass ved et bord inne i bussen, med en kar sittende i mot meg. Jeg vet ikke så mye mer, før jeg våknet i Trondheim med bordplata i ansiktet.
Nå skjønner jeg hvorfor jeg har sett folk på danskebåten sove i tallerkenen sin. De har sikkert tatt reisesyketabletter de, også..
Jeg tørket av bordplata så godt jeg kunne mens jeg prøvde å blunke litt fuktighet til kontaktlinsene. Vi hadde bare tida av veien for å komme på natttoget til Bodø, så jeg tumla meg ut og inn i en hall. Etter mye lesing med knusktørre kontaktlinser, fant jeg ut at det ikke gikk noe tog nordover.
En snill dame fortalte meg at det var fordi jeg ikke var inne på togstasjonen, men i bussterminalen.
Med sovesikkel på kinnet og vidåpne, tørre øyne kom jeg meg ut og bort. Da merket jeg hvor lett det var å bevege seg, og kom på at sekken min, med alle skolesakene og pc'n, lå igjen på bussen. Og det var fire like busser der..
Jeg løp litt i alle retninger, for å være sikker. Og en dame med refleksvest fant meg. Satte sekken på ryggen min og pekte på retningen mot togene. Vennlig. Enda jeg må ha sett dritings ut.
Snill dame.
I ekte Ludvik-stil, med litt for tung sekk, altfor stor koffert og ganske korte skritt kom jeg meg omsider inn på toget.
Villfaren og forvirret så jeg at noen satt på plassen min.
Men jeg regnet med at jeg hadde lest feil, siden linsene fortsatt spilte meg både ett og annet puss.
Så jeg dumpet ned ved siden av, og togturen nordover var reddet.
Og jeg var ikke LITT kvalm engang.

fredag 4. mai 2012

Norge på langs... Baklengs

Med ryggen til Norge går togturen som den skal, og vel så det.
Jeg er på vei. Lenger opp, lenger inn i landet.
Det er første gang jeg har tatt sjansen på baklengs togsete, og har svelget unna Postafen med trekant på.
Den trekanten er lett å forstå, for innimellom bråsovner jeg.
Jeg har tatt med meg lyttepensumet i Musikk. Stort sett er det deilig.
Men jeg våknet nettopp til Griegs Trolltog. Og syns akkurat hva jeg vil om det.
I tillegg har jeg konstantert en gang for alle, at opera er for spesielt interesserte, som liker skrik og hyl.
Nei, gi meg gjerne en middelalderballade, der både den ene og den andre stryker med av kjærlighetssorg eller mangel på sådan..

Jeg har inntatt et gourmetmåltid på reisen, innkjøpt på deLuca. Asiatisk laks og fruktsalat. På et frimerke av et spisebord, der mat og pc balanserer i etasjer. Og så falt mobilen min ned i en sving. Prøv å bøye deg ned fra et togsete med mat på bordet, for å finne noe som ligger på gulvet, mellom ryggsekken, søpleposen, kåpa og veggen. Bare nevner det.

Og jeg har rukket å få skikkelig kjeft (tuller IKKE) av billettkontrolløren mellom Drammen og Oslo. OG det helt ufortjent. Og jeg som var så vennlig mot ham.
Jeg ba ham ta det med sine overordnede og ikke med meg, men han ga seg ikke liksom. Det hjalp litt da jeg ba om navnet hans. Da kom sjefen som styrte toget og ba pent om unnskyldning.
Som balsam for sjelen avmytifiserte han begrepet "gretne, gamle gubber" med sin hundreårige erfaring og respekt for andre mennesker.
Den første snakket jeg ikke mere med. Han fant sikkert noen andre å sparke på leggen.
Tenkte jeg skulle skrive et brev til eventuell kone der i gården, og spørre om hun kan være så snill å la ham få bestemme LITT hjemme, i hvert fall hva han skal ha på brødskiva, og hva han vil se på tv. Og om det ikke er for mye å be om, om hun kan ta litt hensyn til at det faktisk er Freddan. Han trenger vel stellet sitt, han som andre.

Neida, så..