Trekantskilt og togturer

Jeg blir lett bilsyk. Og tog-, buss-, fly- og sjøsyk. I en bil holder det å lese bakpå cd-coveret før jeg må sitte med hodet ut av vinduet resten av turen. Og i buss holder det faktisk at jeg snakker med personen ved siden av meg (de bak kan jeg hvertfall glemme) før jeg blir kvalm. Jeg blir til og med uvel av å lese kartet på veggen inne i t-banevognene. En gang jeg skulle ta toget til Dombås hadde jeg med meg strikketøy. Strikka litt fra Hokksund, og måtte ut på perrongen for frisk luft i Hønefoss.

Så er dette opplest og vedtatt.
Jeg har flere eksempler, men ser sjøl at det kan bli litt smør på flesk.

Uansett har jeg funnet noe som hjelper. Det er noen små hvite piller med rød trekant på som skal tas en times tid før jeg reiser.
De er helt geniale! Plutselig kan jeg ikke bare sitte baklengs i toget uten å bli lysegrønn. Jeg kan også sitte og lese skolepensum, eller til og med skrive på pc!
Det er èn liten hake ved dette da.
Jeg sovner.
Helt uten forvarsel, og ikke akkurat på en søt feminin måte.

En togtur til Stavanger for noen år tilbake var jomfruturen for trekantpillene. Jeg satt med min sammenleggbare maskin og lagde en presentasjon i Powerpoint. Følte meg skikkelig kul og viktig, for nå så alle de andre på toget at jeg faktisk hadde en jobb å gjøre. Uten å bare se ut av vinduet. Hah.
Det gikk veldig bra, jeg tror mange fikk med seg hvor viktig og flink jeg var.
Så er det noe tåkete.
Det neste jeg husker, er at jeg våknet med hodet godt bakpå skuldrene og med verdens største tørre drøvel på vei fra halsen og opp i nesa.. Maskina var gått i dvalemodus og var i ferd med å gli ned av fanget mitt. Han som satt ved siden av meg så litt beklemt ut mens jeg tørket meg rundt munnen og prøvde å late som ingenting.

På denne turen oppover mot Trondheim tok jeg med meg lærdommen fra Stavangerturen, og maskina lå pent nedpakket i sekken. På Berkåk måtte vi over i buss, på grunn av noe rasgreier. Det var sent på kveld, og flere enn meg var trøtte. Litt fortumla fant jeg plass ved et bord inne i bussen, med en kar sittende i mot meg. Jeg vet ikke så mye mer, før jeg våknet i Trondheim med bordplata i ansiktet.
Nå skjønner jeg hvorfor jeg har sett folk på danskebåten sove i tallerkenen sin. De har sikkert tatt reisesyketabletter de, også..
Jeg tørket av bordplata så godt jeg kunne mens jeg prøvde å blunke litt fuktighet til kontaktlinsene. Vi hadde bare tida av veien for å komme på natttoget til Bodø, så jeg tumla meg ut og inn i en hall. Etter mye lesing med knusktørre kontaktlinser, fant jeg ut at det ikke gikk noe tog nordover.
En snill dame fortalte meg at det var fordi jeg ikke var inne på togstasjonen, men i bussterminalen.
Med sovesikkel på kinnet og vidåpne, tørre øyne kom jeg meg ut og bort. Da merket jeg hvor lett det var å bevege seg, og kom på at sekken min, med alle skolesakene og pc'n, lå igjen på bussen. Og det var fire like busser der..
Jeg løp litt i alle retninger, for å være sikker. Og en dame med refleksvest fant meg. Satte sekken på ryggen min og pekte på retningen mot togene. Vennlig. Enda jeg må ha sett dritings ut.
Snill dame.
I ekte Ludvik-stil, med litt for tung sekk, altfor stor koffert og ganske korte skritt kom jeg meg omsider inn på toget.
Villfaren og forvirret så jeg at noen satt på plassen min.
Men jeg regnet med at jeg hadde lest feil, siden linsene fortsatt spilte meg både ett og annet puss.
Så jeg dumpet ned ved siden av, og togturen nordover var reddet.
Og jeg var ikke LITT kvalm engang.