Barbamamma

Som vanlig når jeg har viktige arbeidsoppgaver foran meg, er jeg norgesmester i fluktforsøk.
Enten jeg lærer meg å spille et nytt instrument, eller om jeg skriver litt på boka mi, eller ommøblerer på stabburet (man finner alltids på noe) sørger jeg hvertfall for å bruke opp tiden på saker helt fri for tidsfrister og forpliktelser.

Denne mai er intet unntak fra tidligere, og i disse eksamenstider har jeg en stund gått og fundert på om jeg kanskje burde prøve å lage min egen sirup. Jeg har gjort noen undersøkelser på området, og funnet ut at tiden er over og ute for årets løvetannsirup, siden det stort sett bare er ullhuer igjen overalt.
Granskuddsirup virket derfor fantastisk interessant, siden mange av smågranene har lysegrønne tupper nå. Da vil jeg få meg en skogtur, litt trim, og kunne skryte av hjemmelaget sirup når man spør meg hvordan det går. Og om jeg snakker veldig entusiastisk om sirupen min, vil vedkommende sannsynligvis glemme å spørre om jeg har husket å sende den viktige søknaden, eller om jeg er klar til eksamen, eller om sakene til velets styremøte er klare.
Med nåtidens hjelpsomme teknologi er det snart ingenting jeg ikke kan finne ut av. Mekking av granskuddsirup er visst en veldig populær syssel, - selvom den heller ikke når Bieberhøyder - og jeg fråtset meg gjennom bilder og oppskrifter til jeg følte jeg kunne det.

Og det var da jeg oppdaget at det var En ting som var mer populært enn granskuddsirup:
Rabarbra.
Rabarbra med marengs, rabarbrapai med is, rabarbrasuppe, grøt, Drikk Rabarbra, Bad i rabarbra, rabarbramarmelade, rabarbrabladparasoller.
En kjapp titt ned ved låven, og der står ei buske på størrelse med en VW Boble fullstappet av rabarbrablader, rabarbrablomster og de supersure stilkene som likner veldig på stangselleri. (Kanskje ikke rart at rabarbraen egentlig er i grønnsakfamilien da. Sikkert den sure kusina til den litt tørvittige sellerien)
Uansett.
Ideene til tidsfordriv bare raste på.
Det er ikke den ting jeg ikke kan gjøre med ei sånn tugge! Og sånn flaks at jeg har kioskvakt på fotballkampen denne uka da, jeg skal jammen bake med meg en rabarbrakake! -Tenkte jeg.

Og tok med bøtte og kniv ned for å høste.
Der nede husket jeg hva som er kjennetegnet på vokseplassen til mitt livs rabarbraer:
Brennesle. Og maur. I tusentall!
Etter et kjapt skoskifte, fra sandaler til fjellsko, ble det meg og rabarbraen i en flat tango. Vi var jo omtrent like høye, og det vugget kraftig innimellom der jeg sparket vekk maur og tråkket ned brennesle mens jeg bøyde unna de skyhøye hvite blomstertårnene.
Vi skal ned til rota, må vite.
Inne i rabarbrajungelen falt jeg lett tilbake til barndommens bruksområder, og hadde elefantører og snabel på plass flere ganger.

Bøtta ble fort stappfull av stilker, og jeg skjønte at det foreløpig var en - null til buskaset. Det er mulig å skimte at noen har vært å forsynt seg av den, men det er bare fordi det ligger grønne elefantører, fruktfat og parasoller overalt rundt den. Ellers ser den urørt ut.

Inne på kjøkkenet kom den virkelige utfordringen. Jeg måtte finne den perfekte oppskriften. Den som var superenkel å lage, med få ingredienser og som egnet seg for fotballkamplangpanne.
Her skulle jeg ønsker jeg var hakket mer besluttsom.
For mens jeg søkte på oppskrifter, leste, siklet, så på bilder og drømte meg bort gikk klokka, som den pleier, i forveien.

Så på dagens fotballkamp solgte vi tomt av dagens bakst:
 "Rabarbrastilk i kopp med sukker: 5 kroner"