Flaks, sa Severin Suveren

Av alle tanker, er det denne som fortsetter å gynge i meg:
Hvor usannsynlig heldig jeg egentlig er.

Jeg var faktisk nummer EN blant millioner, enda jeg aldri siden har vært noe særlig til svømmer.
Kan jeg ha brukt opp alle svømmeferdighetene i ren ekstase, sånn at jeg i all senere tid må ta til takke med litt stram brystsvømming og såvidt ryggflyting?
Alt hell gjorde i alle fall at jeg kom først, og fikk lov til å bli et menneske.

Deretter ble jeg tildelt geografisk område, og skuruhasettpåflaksagitt, jeg havna i det området med de beste vekstvilkårene for jordbær!
Lange, lyse og relativt kalde netter er gull for den fantastiske smaken, har jeg lært.
Jeg kan komme på etpar andre goder med å ha denne delen av kloden å agere på, også.
Men de er underordna.
Det gjør jo ingenting at jeg har kunnet legge meg i en seng, god og mett, hver eneste kveld i snart førti år. Eller at det er en selvfølge å eie en microbølgeovn, eller en bil.
Nåvel. Bil og bil.
Men husvære har jeg i hvertfall. Jeg opplever i alle fall til stadighet å våkne i et hjem som fortsatt står like helt, uten en eneste bombeskade etter nattens strabaser. Norge er relativt fredelig, stort sett.

Så fikk jeg tildelt familien min.
Og min familie har jeg egentlig vansker med å beskrive med ord.
Jeg har stemninger, lyder og lukter som føles "hjemme" og helt tydelig mine.
Menneskene jeg har fått tildelt gjør meg stum av takknemlighet.
Mamma som setter på vekkerklokka for å steke rundstykker og komme hjem til meg med, bare fordi det hadde vært koselig.
Pappa. Med musikken i hjertet, melankolien, kunstnersjela og blomstene. Og det korte livet.
Og hva med brødrene mine, tro?
Hvor mange kan med hånda på hjertet si at broren deres aldri har plaget dem?
Sannsynligvis bare de med søstre..
Og så meg.
Javisst var det mennesker som i løpet av livet mitt har ønsket å se meg sprelle. Men ingen av dem har vært i familien min.
Og heldig nok, så har det også gjort meg godt. Det føltes ikke like godt bestandig, mens det sto på. Jeg kjenner ikke mange som liker å bli skutt etter med luftgevær, eller kasta utfor brygga med sykkelen og klærne på. Jeg likte det ikke heller, den gangen. Men jeg lover at det innimellom gir en god følelse i dag. Uten videre brodering.

Jeg har hatt flaks med utvalget, både av venner og fiender opp gjennom. Etterhvert som åra kommer på, blir det færre og færre av det siste. Men uansett er begge slag berikende, krevende og underholdende. I tillegg til at jeg alltid lærer noe. Både om meg selv, om andre og om livet. Flaks a gitt.

Såklart kunne jeg holdt på med denne søtsuppa i flere sider, siden jeg -som nevnt i starten- alltid kommer tilbake til dette.
Dette hellet.
Men jeg skal nøye meg med å fortelle om en. EN av mange muligheter jeg har hatt til å miste resten av tida mi her på jorda. Som ikke slo til.

Min seilersko-og-501-bestevenninne og jeg var på "klubben" i Åmot en torsdagskveld på midten av åttitallet. Vi skulle sitte på med en kompis til Hokksund, sånn for moro skyld. - Tror nok ikke de hjemme visste hvor lett vi så på det å bli med kjente og halvkjente i bil...
I det vi skulle til å sette oss inn, dukket det opp en annen kompis, som hadde fått seg en lekker Alfa Romeo, rød.
Som de reflekterte, modne og upåvirkelige jentene vi var, var valget lett. Vi bytta bil og sjåfør i ett pust..
Det gikk ganske radig nedover R35, og i Knivedalen kjørte han fordi oss med en hviiin. Vi lo og mente han var gal!
I Jugernsvingen, halvminuttet etterpå, så vi masse røyk, frontlys i alle retninger og fullt kaos.
Vi var plutselig førstebil til et ulykkessted. Med massive skader, og flere biler involvert.
Og bilen vi skulle sittet i. Baki. Den manglet fullstendig bakdelen sin. Den var rett og slett most inn i fronten.
Alle overlevde.

Jeg bare nevner det.
Flaks.
- sa Severin Suveren