Stavern

Med lyden av sakte bølger mot stranda som selskap er det vanskelig å holde seg unna klisjeene. Så jeg skal heller skrive litt om campinglivet med og uten høye hæler.

Jeg er i veldig små og innvidde kretser regnet som en mester i å pakke noe praktisk og lekkert når jeg skal på tur. På fjelltur med Ludvik blir jeg erta for lipglossen og parfymeflaska. Men etter en fire timers lang gåtur i steinrøysa syns jeg det er på sin plass med litt dameduft og pynt.
Ludvik er mer fornuftig i pakkingen, så hun har gnagsårplaster og solkrem. Og et ekstra lager med nøtter. Jeg har øreringer.

Det kuriøse her er at jeg er den av oss som kan dra på butikken i tights, strikkagenser, tøfler og bondens tresko, med håret i en egen episode og sminke fra i går. For min forfengelighet stikker ikke så dypt. Ikke dypere enn at jeg har lipgloss. Og om jeg pynter meg har jeg gjerne høyhæla sko.

På årets Staverntur med gutta ble det campingløsning.
Gode venner låner bort vogn og plass til oss en liten uke, og lykken er fullkommen.
Jeg vet jo at camping er det samme som tights, tunika og klåggs.
Men jeg har to prikkete kjoler, og de blir brukt altfor sjelden. Så jeg tok likegodt med meg disse to nydelige pakkenellikene, og de gjør seg aller best med høye sko til. Og lipgloss. Og en rose i håret.
Så da ble det sånn.
Vi tok en tur inn til Stavern for å få brukt opp litt penger, noe som var ganske fort gjort der inne egentlig.
Været var stabilt ustabilt, med voldsomme regnskyll etterfulgt av solskinn, og det var inn og ut av butikker ettersom bygene kom og gikk. Penga fløy og tiden gikk. Skoene mine har italiensk navn og ser ut som beige semsket skinn. Så jeg prøvde å holde dem tørre.
Men inne fra en butikk oppdaget jeg plutselig selveste Ludvik ute i gata! Hun sto og prata med gutta mine, og var der sammen med to andre venninner og en haug med unger!
Jeg tok hælene fatt og fikk en hjertelig mottakelse.
Ludvik hadde tresko og sa til venninnene sine: "Dette er hun jeg fortalte om når vi så Bridget Jones-filmen." Og de to andre smilte og lo, og det gjorde jeg også. Selvom jeg ikke aner hvilken film de snakket om. Den eneste Jones jeg har sett på film heter Indiana, og har aldri hatt hverken prikkete kjole eller høye sko. Jeg ville jo ikke virke helt noldus, så jeg lo litt ekstra høyt. - Ja, HU, ja!! Ha ha ha..
Så åpnet himmelen seg igjen, og regnet plasket ned. Vi løp litt i ring, før vi fant ut hvor vi skulle. Og da vi havnet inne på restauranten så jeg sannsynligvis ut som noe katta hadde dratt med seg. Kjolen klistra seg fast til huden og skoene... Skoene lagde surklelyder når jeg gikk.
Ja ja. Jeg var jo fin en stund da.
Bilvinduene dugget igjen på vei tilbake til campingen, for vifta i bilen lever sitt eget liv.
Og inne i vogna ble det rett i tights, tunika og klåggs.
Vi er jo på camping.