Barneskolens seiersrunde

Jeg blir stadig minnet på tiden som kommer og går.
Nå har eldstemann følt seg ferdig med barneskolen siden påske, og denne uka har jeg sett at dette nærmer seg sannhet.

Både telttur og avslutningsfest er klare tegn på at den siste barneskoledagen snart er over.
Og teltturen. Den skal man ikke kimse av.
Det er rart hvordan man som mamma tenker at disse småungene ikke vil klare seg en natt ute, uten dyna og puta, rutiner, innlagt dusj og do. Eller døra på gløtt. Og mamma. Og så bestemmer man seg kanskje for å bli med på turen. Under påskudd at man kunne da trenge trimmen fra sykkelturen opp.
Og får se at den ene etter den andre er blitt ungdommer som klarer seg utmerket, takk.

Selvsagt trådde sterkere krefter inn og fikk forhindret at jeg skulle ut på sykkeltur.
I et øyeblikks stress, rett før avreise hjemmefra, ville jeg bare henge opp klærne. Så DET var gjort. Gressplenen vår ser nesten rett ut, men har noen lumske hull etter tidligere plasseringer av tørkestativ som gjør at jeg alltid ser meg for da jeg går der. Bortsett fra denne gangen. Det gikk som det måtte, jeg ble liggende langflat på gårdsplassen med kleskurven spredt utover og ankelen bøyd i feil retning. Pokker? Jeg kan gjerne innrømme at bakkene opp til Spiten sto foran meg som en eviglang tortur, og at jeg hadde regnet inn et tidsperspektiv som innebar ett måltid underveis.
Og at jeg ikke har sittet på sykkelen siden i fjor, da den ble brukt 1 gang.
Men dette skulle jo være startskuddet til en fantastisk sykkelkarriere, - jeg hadde tilogmed vært bygda rundt for å få ei skikkelig sykkelpumpe! Og tatt på meg den lekre treningstightsen min. Som jeg nå ikke klarte å få av igjen fordi foten protesterte mot all bevegelse.
Så da ble det bil opp til skoleplassen, hvor elevene sto klare med oppakning, sykler og masse energi.

Etter en del omrokkeringer på planen, ble det til at fire av gutta sykla, og resten satt på i biler. Vi skulle på tur! Engstelsen for at gutta skulle skade seg på turen, eller ikke orke å sykle helt opp svelget vi. Og da vi var oppe og tenkte med gru på å sette sammen lavvo, telt og utstyr, så vi at elevene gjorde dette så lett som ingenting.
Sola slo ikke akkurat igjennom den lett fuktige sommerlufta, og likevel: Etterhvert som det ble kveld ville selvsagt ungdommene bade.
- Men unger. Det er jo så kaldt..
Rart hvordan vannet føles varmere når det er kjølig i lufta. Og hvordan mudderbunn ikke plager gutter når jentene i klassen står og ser på.
Natta kom, og jeg med utprega B-rytme tok på meg jobben å sitte til det ble stille i leiren.
Gitarfingrene ble iskalde og knotten kom intravenøst før jentene slutta med sine fnisehyl. Og omsider, da kalenderen viste litt av neste dag, ble det stille overalt.
Morgenen startet kvart på seks, da noen av gutta hadde blåst opp medbragte ballonger for å sprenge utenfor jenteteltet. De hadde pakket og planlagt lenge, for halve vitsen med turen var jo å skremme opp jentene litt. Og vise hvor tøffe de er sjøl.
Fryden over overraskelsen lå som et trivselsteppe rundt den lille leiren vår. En - null til gutta.

Hvem sa at disse små gullungene skulle bli akkurat som sine fedre?