Avspark og fraspark

Nå var det altså ingen vei tilbake.

Etter mange små tegn og varsler, både i form av bukselinninger, doktoranbefalinger og venners treningstips, ble i dag joggeskoene omhyggelig snørt.

Jeg hadde faktisk pakket med meg treningstøy, selv om jeg hadde mine tvil om jeg kom til å bruke det. Ferie er jo som kjent ferie.  Men i dag morges kom altså det siste varselet. Min gamle PT (Personlig Trener for de uinnvidde) hadde klart å rote fram telefonnummeret mitt, og var på ringerunde. Han spurte hvordan det gikk, og jeg følte meg nødt til å svare ærlig angående form og fasong. Og så spurte han når jeg ville starte og trene igjen.

NÅR! Ikke OM… Han har nok gått på telefonselgerkurs i mellomtiden, luringen. Og siden jeg ikke ønsket å fremstå som bedagelig, tilbakelent eller Gudforby: LAT, svarte jeg så raskt jeg kunne.

Svaret ble september, og avtalen ble at han ringer i slutten av august for å spikre meg inn på agendaen. Igjen.

Med forrige runde groteske PT-timer friskt i minne, der jeg stadig kjente på drapstanker og blodsmak i munnen, tok jeg en avgjørelse på egenhånd etter samtalen vår.
- Jeg må starte med en eneste gang, for å ha en ørliten sjanse til å komme fra dette med livet eller i det minste æren i behold.

På med utstyret, opp med motivasjon og opp med farta!
 Jeg klarte ca tretti sekunders løping av gangen, etterfulgt av et par minutters heseblesende skrågange langs veien.
Da flere bilister sakket av og kikket bekymret på meg, bestemte jeg meg for å ta kyststien tilbake.
Der ville jeg i hvert fall ikke forårsake trafikkulykker.

Det ble neimen ikke mange draga med løping, men både hjertet, bena og pusten oppførte seg som om jeg var med på maraton. For ikke å snakke om selvtilliten etterpå.  Så da jeg hadde fått av svette, salt, snørr og slim i campingdusjen var jeg egentlig klar for intervjuspørsmålene.

Virkeligheten innhenta meg da jeg så at pressekorpset ikke sto klar utenfor sanitæranlegget på campingen. Men det varte ikke så lenge. Jeg kom på at det er noen fotballgreier for tiden, så de fleste er vel opptatt på den kanten.

Jeg tok på litt lipgloss, retta på sveisen og slang bagen nonchalant over skulderen. Sånn som jeg har sett proffene gjøre. Det spruta litt sand nedover fordi jeg hadde glemt å tømme skoa. Og jeg gikk litt rart etter en mulig strekk i hofta. Men med vinnersmilet på plass.

Jeg har sparket i gang.