5 - 0

Bakkegutta er ikke akkurat bortskjemte med seiere. Sånn er det, og sånn har det vært. Det vet alle. Ihvertfall vet vi Skotselvingene det.
Vi er kanskje de eneste som får med oss kampene på hjemmebane også.
Å skulle finne fram til Hærebrusand idrettsanlegg krever nemlig mer enn bare vanlig godt syn og retningssans. Du må i tillegg ha gode dempere på bilen og dobbeltsidig nyrebelte om du skulle finne innkjøringa fra fylkesveien.
Så vi er ofte alene om å stå der å heie på disse tapre, unge fotbalhåpa. Foreldregrupper fra andre steder har forlengst gitt opp å finne fram, og sitter kanskje med en kaffe på bensinstasjon i Hokksund og venter på at kjente biler skal komme forbi på vei tilbake.
Det snedige er at det gjerne bøtter ned, blåser eller snør litt på de fleste kampene. Så de stedsforvirra foreldrene på bensinstasjon har ofte trekt de lengste stråa uansett, der de sitter tørre og varme inne på hver sin stol og diskuterer foppall, høye lønninger og flinke unger.. De får hjem små og store vinnere, åkkesom.
Og vi Skotselvingene står igjen på hjemmebanen og tenker at EN dag...

I dag så ut til å bli en sånn dag, med etterlatte Skotselvinger på en rundspilt hjemmebane.
Alle oddsene var som de pleier.

Det starta med felles skoleavslutning, underholdning og grilling for alle på skolen, nede på Øra klokka halv seks. Fem på halv seks var himmelen vidåpen, og det ikke bare trommet lystig på taket. - Det lagde faktisk en dur som kunne høres som en motor!
For første gang i historien hadde jeg kledd meg etter forholdene, med gummiser og regnfrakk. Og en trebeint klappstol nonchalant hengende på skuldra.
Man vet aldri når det lønner seg å slå seg ned litt, og da er en lettvin liten klappstol uvurderlig.
Sku det dukke opp ei kake fra en sekk, så er det fort gjort å gli inn blant de nærmeste. Om du allerede sitter med dem, vil det jo nesten virke uhøflig å takke nei til kake.

Skotselvinger er faktisk hyggelige også når det drypper vann fra nesa og fingertuppene. Med blålilla lepper prøver vi å koke pølsene på den putrende grillen mens vi hører på barna våre synge i mikrofon med playback, og vi snakker om hvor fort tida går og hvor gamle vi er blitt. De som er ute etter en kakebit passer på å nevne at kakeeieren ikke ser en dag eldre ut enn 30, og det pleier å gi gevinst.

Etter en effektiv gjennomgang av programmet var de fleste forsvunnet som dugg for solen. Bortsett fra det med solen, da.
Og da bar det opp for å se gutta spille hjemmekamp. Mot Moingen.
Gutter ellleve, eller tolv. Eller var det ti? Uansett hadde begge sider store utfordringer med å fylle laget i bare EN alder, så det var en lykkelig gatemiks på hver side.
Jeg kom på mystisk vis i snakk med noen av foreldrene på den andre siden, og fikk greie på at dette var gutter som pleide å tape kampene sine. Jeg forklarte som sant var, at her hadde Moingen nok møtt sine undermenn. Men at vi var verdensmestere i å heie uansett.

Det hakesleppet jeg fikk etter den første scoringen hindret meg i et skikkelig jubelhyl. Jeg greide ikke å forme munnen til et rop. Stum av sjokk og vantro så jeg at en av våre - Bakkegutta - måka ballen i mål! Og det var ikke eget mål!
Før jeg riktig rakk å summe meg hadde vi ett til! Men da satt rop og skrik til gjengjeld ganske løst. Og hopp og sprett og tjo og hei, til minstemann kikka strengt på meg og jeg ble en vanlig tilskuer igjen. Med regnvann i nakken, mascara på kinnet og rosinhud på iskalde fingertupper.
Pausen kom med varm kaffe til mor, og ny giv til oss alle.

Jeg klarer ikke å gjengi resten av kampen uten blodtrykksmedisin, men kan med stolt klump i halsen fortelle at gutta våre vant 5 - 0.
Med duggtette vinduer og en ny spire av selvtillit gikk praten ganske lett i bilen hjem.
Sesongens siste fotbalkamp, og så: - Sommerferie!!